HJEMME I EN FREMMED BY

Det har vært lite blogging i det siste. Hovedgrunnen har vært at vi har hatt veldig mye besøk. Den første uken var vår gode Gaute Zakariassen innom. Jeg tror det er få som kjenner New York og USA så godt, nesten uten å ha vært her, som ham. Alt fra navn på amerikanske sjokolader til sosiologisk kunnskap om bydelsutviklinger i New York, er en naturlig del av Gautes horisont. Uten at jeg skal skryte på meg encyclopediske kunnskaper om USA, tror jeg at min opplevelse av å være i USA, er ganske lik Gautes: USA oppleves ofte overraskende lite fremmed. Men ikke bare fordi det så likt Europa. Les resten av dette innlegget »

PÅ FOTBALLKAMP I USA

Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som oss, sa Drillo da han var landslagssjef for Norge.

Drillos poeng var at i USA har man en mer statistisk tilnærming til sport, preget av tallbaserte analyser. Her borte teller, måler og registrerer man alt av småpasninger og bevegelser. Dette gjelder i alle ”de fire store” – ishockey, basketball, baseball og amerikansk fotball. I europeiske sporter, og spesielt i fotball, har man tradisjonelt vært svært skeptiske til en slik tilnærming, og vært redde for at tall og satistikk skal ødelegge kreativiteten og spontaniteten. ”Robotfotball” har blitt brukt som et skremmescenario. Les resten av dette innlegget »

MANHATTAN OG DAOISME

Jeg liker å høre på radio når jeg lager mat. Som vanlig hørte jeg på WNYCs Brian Lehrer Show i går, mens jeg forberedte middagen. Med et halvt øre, fikk jeg med meg at forfatter Maggie Jackson var gjest, og advarte mot det stadig økende antall distraksjoner i samfunnet vårt. Studier viser at tenåringer har problemer med å konsentrere seg om en oppgave over lengre tid, den gjennomsnittlige arbeider skifter arbeidsoppgaver mellom hvert 3-5 minutt osv.

Ikke noe banebrytende greier, men ting som jeg har kjent på selv, og poenger som jeg er veldig enig i. Grunnen til at jeg sysler litt med Yoga og Tai Chi, ligger nok i det at jeg søker et roligere indre, noe jeg vel deler med svært mange andre.

”Listeners who are not too distracted, can call in on…”, sa programlederen, og fikk meg plutselig til å følge med. Som når et barn blir avslørt midt i leken og kommer til seg selv igjen, sånn stod jeg på kjøkkenet og følte meg nesten litt flau, av en eller annen grunn. Jeg ble, i et lite sekund, veldig klar over meg selv og at jeg lærte om viktigheten av å konsentrere meg, mens jeg egentlig holdt på med noe annet. Det var en ubehagelig selvinnsikt. Egentlig gikk det på ting jeg visste om meg selv, men det var et av de øyeblikkene hvor man ser veldig mye av seg selv på veldig kort tid.

Det kan høres rart ut, men sånn var det nå en gang. En grunn til det, tror jeg ligger i at jeg har gått rundt med tanker om slike saker i bakhodet en stund. Needless to say: Her i New York, og i høyeste grad på Manhattan, er det mye som distraherer, og jeg har merket at jeg ganske fort har endret måte å møte verden på. Som et ledd i en overlevelsesstrategi, har kroppen og hodet mitt begynt å åpne seg for omverdenen på en annen måte.

Paradoksalt nok, har jeg, for å beskytte meg mot de mange og intense inntrykkene, begynt å ta inn nærmest alt på en gang. Det er enormt lett å komme i snakk med folk i denne byen, og det skjer hele tiden. For noen dager siden, på subwayen, hadde vi en lang samtale med en middeladrene fyr som var sjakkfrelst. Han ble giret da han forstod at vi kom fra samme land som sjakktalentet Magnus Carlsen. ”You better get the Norwegian papers today, cause he just won a great victory.” Vi snakket sammen et kvarters tid, og forlot hverandre på perrongen på 76. gate, Upper West Side.

Det er litt tilfeldig at jeg kommer på denne hendelsen, fordi jeg glemte den egentlig ganske raskt. Og her er vi ved kjernen: Slike ting hender hele tiden, og jeg glemmer fort de fleste av disse små oppleveslene. Hadde jeg kommet i prat med noen på t-banen i Oslo, hadde jeg i hvert fall husket det godt frem til kvelden.

Tenker på Paul Auster

I Paul Austers ”New York Trilogy”, finnes det en passasje som beskriver hvordan hovedpersonen Quinn elsker å gå på lange turer rundt i New Yorks gater. I ukjente nabolag, og eksotiske strøk – ikke for å oppleve noe nytt, men for å miste seg selv. Han forsøker å forsvinne, mer enn å føle seg i live. Jeg tror dette er noe av det som som skjer med meg her borte. Opplevelsene blir flere, og trenger derfor mindre inn. Man blir mer i møtekommende, og derfor mer overflatisk. Man går lett med strømmen, med verdens flyt, i stedet for mot. Man forsøker ikke å kontrollere omgivelsene, men i stedet å akseptere dem.

Det kan minne om opplevelsen som beskrives i den daosistiske fortellingen, hvor Konfucius (som ofte er gjenstand for latterligjøring i de daoistiske fortellingene) ser en mann hoppe ut i en strøm, så sterk at ingen fisk kan svømme der. Konficius tror at mannen ønsker å ta sitt eget liv, og beordrer disiplene sine til å stille seg ved vannkanten for å trekke mannen opp. Mannen kommer til syne over vannflaten, syngende på en sang, mens han lett flyter av sted med strømmen. Konfucius løper etter mannen, og spør ham: ”Har du en spesiell måte å holde deg flytende på?” Mannen svarer: ”Jeg går under og over vannet med bølgene, uten å tenke på meg selv. Jeg går med strømmen. Det er sånn jeg holder meg flytende.”

Nesten sånn er det. Litt som daoisme, men også ikke helt som daosime, likevel. For i daoisme, handler det om å komme nær den umiddelbare opplevelsen, den opplvelsen av verden som små barn har. Nær ”væren”, ville Heidegger sagt. På Manhattan, ledes man lett mot nummenhet. Det motsatte, rett og slett. Som jeg nå oppdager at det så lekkert står i The New York Trilogy:

”By flooding himself with externals, by drowning himself out of himself, he had managed to exert some small degree of control over his fits of despair. Wandering, therefore, was a kind of mindlessness.”

Ikke så ulikt den daoistiske mannen i strømmen, bortsett fra at daoismen søker mindfulness.

Vi er klar over dette, og merker begge denne nummenheten forholdsvis tydelig. Det er deilig å la seg dra med i strømmen, men det kan lett lede til at man mister selve opplevelsen. Derfor passer vi hele tiden på å minne hverandre på hvor vi er (”psst, vi er i New York”), siden oppholdet vårt er så kort, og ikke minst siden livet blir litt bedre å leve av det.

Trine Lise følger strømmen, men er forhåpentligvis i stand til å kunne ta et saftig tygg av tilværelsen, av og til.

NEW YORK OG REGULERINGER 2 – ”LAISSEZ-FAIRE WAS PLANNED, PLANNING WAS NOT”

Etter å ha skrevet et innelgg på bloggen om det paradoksale forholdet mellom frihet og reguleringer, har jeg etter hvert fått nok stoff til å skrive en oppfølger. Disse spørsmålene har fulgt meg, hver dag, siden jeg ankom byen.

På tirsdag var jeg en tur på biblioteket for å gjøre kopier av noen sider i bøker som jeg ikke har selv. Å gå på biblioteket i New York, er ikke som å gå på biblioteket i Norge. Før vi fikk gå inn, måtte selvsagt veskene våre inspiseres. Dette er ganske vanlig i byen, og vi begynner å bli vant med det. Vi ruslet så inn i en imponerende aula, med lysekroner og marmor og full pakke. Vi fant en trapp å gå opp, og for så å finne biblioteksbutikken i andre etasje. Vi gikk opp enda en etasje og fant noen søkemaskiner et rom. I et annet var det en liten utstilling. Vi ble begge rådville, og spurte hverandre, sånn nesten i kor: ”Hvor tror du alle bøkene er?”

Noen minutter senere fant vi noen rom med bøker. Rommene bar titlene til filantropene som hadde velsignet disse delene av samlingen. Da vi røsket tak i døren for å åpne, viste det seg at den var låst. Vi trengte et acsess card, ble vi fortalt. Det var bare å gå ned i informasjonsskranken i første. De visste hva som måtte til. Greit nok.

Og det visste de. En smilende dame fortalte at det bare var å gå opp igjen i tredje. Der ville vi finne hovedskranken, og de ville guide meg videre.

Vel oppe i tredje, fant jeg frem til hovedskranken, og de viste meg til en maskin hvor jeg måtte fylle ut et søknadsskjema. Jeg fylte ut skjemaet, fikk en kvittering, og gikk så til et nytt rom for å hente kortet. Der viste jeg gyldig ID, og vips var jeg klar til å finne bøker og å kopiere. Trodde jeg.

Det viste seg at jeg måtte søke opp bøkene, skrive ned en kode for hver bok, fylle ut et par små skjemaer med informasjon om hvilken plass jeg ville sitte og lese bøkene på, og så gi skjemaene til bibliotekarene i det aktuelle rommet. I mitt tilfelle: kunstrommet.

De mottok skjemaene mine, og sa at nå ville det bare ta en 20-40 minutters tid, så ville bøkene ligge på den plassen jeg hadde reservert. Det gjorde de også. Men i mellomtiden måtte vi vandre rundt på museet, fordi man ikke kunne lese annet enn kunstbøker i dette rommet (på vei ut av kunstbokrommet, sjekket de veskene våre).

Kanskje er det like kjedelig å lese dette som å oppleve det, så jeg skal ikke trøtte dere lesere med for mange detaljer, men bare for å avslutte denne historien: Jeg leste i bøkene, fant det jeg ville ha, måtte gi bøkene til bibliotekaren i kunstbokrommet som godkjente at disse bøkene kunne kopieres, og som da gav meg en grønn lapp. Denne lappen måtte jeg ta med meg til et nytt rom (på vei ut av kunstbokrommet ble veskene sjekket på ny) hvor jeg viste frem lappen til en fyr, som til slutt gav meg lov til å kjøpe et kopikort og begynne å kopiere. Fyyy faen, for et krøkkete system!

Det var ikke det at ikke alt gikk som det skulle, for alt gikk akkurat som det skulle, men det bare tok så enormt med tid. Mens jeg gikk rundt der, som en lydig bikkje, og forsøkte å kopiere noen få sider, begynte jeg å forstå den vanlige amerikaners skepsis mot byråkrati.

Ting er svært godt organisert her. Det fungerer, men for en europeer, fremstår det oftest som overorganisert. Både i offentlige virksomheter jeg har vært borti (jeg gidder ikke å trøtte dere med fortellingen om visasøknaden) men også i private. Ja, faktisk mer i private, har jeg en følelse av. ”New York Public Library” er en privat drevet institusjon. Den er riktignok en non-profitorganisasjon, men er likevel privat drevet, med alt det innebærer. For meg gir det mening å ha dette i bakhodet når jeg forsøker å forstå hvorfor de er så livredde for bøkene sine. Den originale gutenbergbibelen kan jeg forstå at de beskytter godt, men utgaver av bøker som fremdeles er i salg?

Ved de offentlige norske bibliotekene gir de litt mer beng i om de mister en bok eller to, så lenge bibliotekene er brukervennlige. Penger får de uansett. Det går med noen ekstra penger på dette, men den stikker ikke kjepper i hjulene for at bøker og informasjon blir delt, i alle fall. Ved det private biblioteket i New York, får man ikke låne med seg bøker hjem, en gang!

Kanskje sparer til og med de norske bibliotekene inn penger på å lønne færre folk til å opprettholde disse krøkkete systemene, og på å ha mindre sikkerhetsvakter o. l.

Karl Polanyi, en av den økonomiske sosiologiens viktigste menn sa en gang: ”Laissez-faire was planned, planning was not”. Med det forsøkte han å få frem at det frie markedet krever en hel del reguleringer. Det krever et lovverk som gir alle aktørene på markedet en form for foutsigbarhet, det krever en konstitusjon og politi som garanterer den private eiendomsretten, og en mengde andre ting som måtte være på plass før det frie markedet fikk utfolde seg. Derfor: ”laissez-faire was planned”

Men når det frie markedet fikk utfolde seg forstod alle, både de som tilhørte venstre- og høyresiden i politikken, at regler måtte til for å bøte på mange av de skadene markedet påførte samfunnet. Derfor kan vi se, i alle land som innfører et tilnærmet fritt marked, at i takt med markedets grad av frihet, vokser også antall reguleringer og inngrep i markedet. Vi kan se regler om hygiene, mot korrupsjon, minstelønn, arbeidsmiljølov, grønne avgifter, lover mot barnearbeid og en mengde andre saker. All denne ekstra planleggingen oppstår ofte ut fra spesifikke behov, og ikke fra helheltige ideologier. Polanyis poeng er at både høyre- og venstresiden innfører restriksjoner på markedet. Han kaller denne utviklingen for ”the double movement”.

I den amerikanske politikken er det stort sett inngripner i markedet som diskuteres om dagen, og republikanerne ser ut til å være de mest kreative. Bush foreslår å slå tilbake mot den høye oljeprisen ved åpne for boring i vernete havområder. McCain kan tenke seg bensinavgiftsfrie helger. McCain vil bygge kjernekraftverk for å bøte på energimangelen. Dette er den eneste måten å overleve i laissez-faresamfunet på: når markedet skaper et problem, må noen fikse det ved å begrense markedet, eller lede det inn på andre veier.

Hva hendte i USA på 1960-tallet når kvinner og svarte ikke kom inn på jobbmarkedet? Det offentlige grep inn. Hva hendte når arbeidsgivere gav så lav lønn at de ikke holdt liv i arbeiderne sine? Det offentlige grep inn. Akkurat i dag leste jeg om at den nye pensjonsreformen, som skal oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid, ikke funker fordi markedet har en tendens til å støte fra seg folk over 50 år. Hva tenker man på å gjøre?

Dette fører til at USA er et av de mest gjennomregulerte samfunnene i verden. Bare det å kjøpe frimerker er en liten operasjon. Et innringingsprogram jeg fikk med meg på radioen i morges, tok opp at Cental Park, byens største fristed, nå er så gjennomregulert at den plassen som er igjen til å bare tumle på, og ikke gå i dyrehage, jogge, sykle, spille baseball, lacrosse eller spise på restaurant i, er nesten ikke-eksisterende, og den er bestandig full av folk. Hva ble foreslått? At det måtte bygges flere parker.

Økonomene kaller disse behovene for reguleringer for eksempler på”markedssvikt”. Jeg vil heller kalle dem for eksempler på”markedslogikk”.

PS. Det offentlig drevne bilioteket i Queens har en mye større sirkulasjon av bøker enn New York Public Library. Go figure.