Just in: Etikk er siste skrik i kunsten

Den norske kunstneren Bjarne Melgaard har vært et hot topic denne uken. Interessant nok ikke på grunn av et kunstverk noen har sett, men fordi han ble presset til å moralsk forsvare en serie som er under produksjon. På NRKs kunstprogram, Safari, snakket Melgaard om sin neste utstilling som tar utgangspunkt i bilder hentet fra et blad for pedofile menn. Ett utsagn fra programmet har vakt stor debatt i kunstmiljøet, og det er Melgaards påstand om at kunstneren ikke har noe etisk ansvar.

Kunstnere har ofte et lite reflektert forhold til det de holder på med. Mange av dem jobber på ren intuisjon og mangler gjerne ordene til å formidle godt på annen måte enn gjennom nettopp kunst. Kunstnere er også såpass tett på sine egne verk at de som regel aldri oppnår den kritiske distanse som er nødvendig for å analysere. Litteraturviter Paul Ricouer hevder han bevisst unngår å lese romaner fra nålevende forfattere. Alt for mange ganger har han blitt skuffet over å samtale med forfattere bak bak bøker han er glad i. Men det er jo nettopp dette fenomenet som gjør at kunsthistorikere og kritikere får jobber. At kunstnere sier dumme ting om sine egne verk bør ikke overraske noen, men man kan likevel diskutere Melgaards utsagn for det det er. For det er ikke et unikt synspunkt i kunstverden.

Pussig nok har ingen sett bildene, ettersom de ikke er ferdige ennå, og kanskje like pussig: jeg har ikke sett programmet. Jeg har imidlertid fulgt med på debatten i etterkant, og uttaler meg på det grunnlaget.

Min veileder, Gunnar Danbolt, var raskt ute og hevdet at estetikken ikke er fritatt etikken. Han gav kunstneren stort etisk slingringsmonn, men mente det gikk av grense når menneskerettigheter ble brutt. En mellomposisjon mange kan godta. Men han sa også noe annet på tirsdagens Dagsnytt 18: Danbolt sa at å skille kunst fra etikk hører modernismen til, og at vi nå befinner vi oss i postmodernismen. Danbolt kritiserte kunstneren for å være i utakt med sin samtid.

Lenger går Morgenbladet på lederplass: “Å skille kunst og moral er et etterslep fra mordernismen”, sier Alf van der Hagen og viser til et utsagn om at å provosere for provokasjonens skyld er vår tids elg i solnedgang. Morgenbladet, og til dels Danbolt, kritiserer Melgaards meninger for å være klisjeer, ja for å være umoderne. Vi lever i en tid hvor “politisk kunst og relasjonell estetikk har plassert kunsten i samfunnets midte. Det forplikter.”

Men hva slags kritikk er dette? Mister Melgaards meninger sin gyldighet fordi de ikke følger siste mote? Er det virkelig dette Morgenbladet mener?

Dette er en avsporing av debatten. Å felle moralske dommer på bakgrunn av trendanalyser er bare tull og egentlig smakløst. I tillegg roter man det mer til enn nødvendig. Kunstneren har moralske forpliktelser i kraft av å være et menneske. Punktum. Alt har en etisk side, og alt har en estetisk side. Det finnes ikke noe rent estetisk som unngår å ha en moralsk side. Det har det aldri gjort, hverken i den ene eller andre epoken.

Innvendinger mot en slik posisjon som min egen, er at kunst ikke bør sensureres på etisk grunnlag, siden en viktig egenskap ved kunst er at den sprenger moralske grenser. Mange verk vi setter pris på i dag, ble moralsk fordømt i sin samtid. Vi kan ta Manets Olympia som eksempel.

Bildet er malt i stort format. Halvveis inn på 1800-tallet i Frankrike var et slikt format forbeholdt historiemaleriet – arenaen for de oppbyggelig moralske fortellinger. Olympia viser derimot en av Paris mest etterspurte horer. Hun ligger naken på sengen og stirrer deg utfordrende i øynene. Stolt og usjenert. For mange av Paris mest prominente personer fremkalte møtet med dette bilde et sjokk. De visste hvem hun var. Hun var på mange måter en kjendis, men en kjendis som ingen kunne innrømme å vite hvem var.

Grunnen til at Olympia har blitt stående, er ikke fordi kunstneren lot være å ta moralske hensyn, men fordi bildet avslører moralsk hykleri. Det er i høyeste grad et moralsk kunstverk. Mange har en lei tendens til å forveksle prippenhet med moral. Når man slåss mot dobbeltmoral og prippenhet, slåss man ikke mot moralen, men man forsvarer den.

Det er klart at man bør stille samme moralske krav til kunsten som til alt mulig annet. En voldtekt er en voldtekt, uansett hvor estetisk interessant den gjøres. Det tror jeg også Melgaard er enig i, innerst inne. Når bildene er ferdige, tipper jeg på at ingen vil reagere særlig. Melgaards idiotiske utsagn beviser nok en gang at kunstnere bør beskyttes mot seg selv, og at publikum, kritikerne og kunsthistorikerne bør ta seg av omtalen av kunsten.

Men å stille samme moralske krav til kunsten som til alt mulig annet, betyr ikke i det hele tatt at de moralske sidene ved kunsten er de viktigste. Jeg kan fint nyte et kunstverk uten å tenke på de moralske implikasjonene. Kunst som har en tydelig moralsk eller politisk agenda synes jeg ofte er kjedelig, og jeg mener vel også at kunstens rolle som en viktig politisk aktør er generelt svært overvurdert. Kunsten er bare interessant når den er estetisk interessant. Den kan være moralsk interessant i tillegg, men det blir den ikke uten at den oppfyller kunstens fremste oppgave: å forholde seg til estetiske problemstillinger. Hadde Manet vært en dårlig maler, hadde ingen brydd seg.

Man kan finne en liknende debatt i min bi-jobb, som er å være satiriker. Humor som først og fremst er politisk og dernest morsom, er ikke humor. Da kan man like gjerne skrive innlegg i avisen. Humor er humor når den får folk til å le. Det er dens viktigste mål. Men betyr det at man ikke kan fordømme en vits fordi den er for stygg? Selvsagt ikke. Humor kan brukes til å snakke om tabubelagte emner, faktisk henter humoren det meste av sin kraft fra tabuer, men det hever den ikke over moralen.

---