Conan tar over Tonight Show, en ny æra i Late Night Talk innledes

Den store humorsaken i norske medier denne uken er at Hallo i uken (i hvert fall i sin nåværende form) skal avvikle sin siste sending på lørdag. Dette er blitt behørig dekket i de fleste medier. I USA er det en minst like stor begivenhet når Conan O’Brien i dag tar over ”The Tonight Show”. Historien om de amerikanske talk showene er historien om etterkrigstidens populærkulturelle landskap.

The Tonight Show innehar en helt særegen plass i den populærkulrelle historien og har hatt enorm innflytelse på hele den vestlige kulturen. Mannen som gjorde programmet til en institusjon het Johnny Carson.

Carson ledet NBC-progammet i 30 år, fra 1962-1992 – perioden for store, samlende populærkulturelle fenomen. Han var en omgjengelig, høflig, søt, intelligent, folkelig og kvikk komiker som var svært godt likt i alle amerikanske samfunnslag. Carson var inkarnasjonen av etterkrigstidens kulturelle tilstand: Smart og folkelig.

Disse programmene gikk lenge før jeg fikk tilgang til amerikanske tv-program andre enn dem NRK valgte å sende. Mannen var komplett ukjent for meg inntil for få år siden da jeg så ham spille seg selv i en Simpsons-episode. Etter hvert har det gått mer og mer opp for meg hvor populær og høyt aktet han var i USA.

Etter at han trakk seg tilbake fra tv i 1992, gjorde han bare noen få, korte offentlige opptredener. Disse klippene, fra David Lettermans Late Show og viser hvilken posisjon han hadde, både blant publikum og kollega Letterman som fniser som en liten jente i samtale med storheten.

På 1960-tallet oppstod flere populærkulturelle fenomen med kvaliteter som talte til både høy og lav i samfunnet. Aldri før har vel samfunnet vært mer samlet i kulturen. Rocken ble alleamannseie og massefenomen som the Beatles og fjernsynet boltret seg i de fleste hjem. Sakte men sikkert ble kulturmarkedet splittet opp i uendelig mange populærkulturelle nisjer. Kabel-tv og video utfordret de etablerte film og tv-distributørene og musikkmarkedet ble preget av en mengde små og store radiokanaler. Dette skjedde så og si parallelt i alle vestlige land på 1980-tallet.

1992 er på mange måter et merkeår i denne fortellingen. I Norge mister NRK sitt tv-monopol, World Wide Web har nettopp blitt oppfunnet og Johnny Carson trekker seg fra sin programlederrolle i The Tonight Show. Dette klippet er fra hans siste uke som programleder. Publikum er så ivrige etter å vise sin hengivenhet at han nesten ikke får til å fremføre sin åpningsmonolog, en gren han hadde perfeksjonert gjennom 30 år:

I 1981, etter en krangel med NBC, forhandlet Carson programmets lengde ned, fra halvannen time til en time. Dette ga rom for et nytt program, The Late Night Show, som ble ledet av den lovende David Letterman. Letterman var friskere på flere måter. Han var yngre, frekkere, sprøere og mange av vitsene kommenterte selve talk show-formen. På mange måter var Late Night en ironisk utgave, en slags parodi på Carsons prime time-program.

Letterman ble svært populær. Men ikke overalt. Lettermans frekke, smarte og nærmest respektløse fremtoning slo ikke like godt an overalt i befolkningen. Unge menn digget Letterman. Han var veltalende og smart, men sprø og barnslig. Plump og intelligent på samme tid. Det var studenthumor ved midnattstid, sendt fra New York. Mens ingen visste hva Carson stemte, var og er Letterman en uttalt demokrat. Letterman var tydeligere og derfor mindre spiselig for de brede lag av folket.

Likevel var Letterman såpass stor i 1992 at de aller fleste regnet med at han skulle ta over for Carson, en ambisjon Letterman ikke hadde lagt skjul på at han hadde. Men Lettermans popularitet ble hans bane. NBC var fornøyde med ham som programleder for Late Night, han hadde svært gode ratings, og de ville gjerne videreføre suksessene med to populære talk shows.

NBC gav Tonight Show-jobben til den unge Jay Leno som hadde drevet en politiker-liknende kampanje for sitt eget kandidatur i kulissene. Leno var mer folkelig og mindre sær enn Letterman. Han var kvikk og morsom og var godt likt i flere leire. Dessuten hadde han gjennom noen år vært fast vikar for Carson. Det var et trygt valg, vil man kunne si.

David Letterman ble rasende. Både på NBC, men også på sin gode venn og kollega Leno. Leno er faktisk den personen som har vært gjest flest ganger hos David Letterman. På åttitallet var Leno å se over 40 ganger på Late Night. Det er en rekord som ingen har brutt ennå, på tross av at Letterman fremdeles er aktiv.

Letterman gikk til konkurrenten CBS og startet Late Show som gikk, og fremdeles går, i samme tidsrom som Tonight Show. Leno og Letterman ble bitre konkurrenter og fiender. Her er et klipp hvor de fremdeles er venner, fra 1986, og vi ser en sosialkritisk Jay Leno som får Letterman til å le som ingen andre får til.

Vi kan legge merke til at Letterman kommenterer Lenos markedsføring av Doritos, noe Bill Hicks tar opp i en stand up-bit om Lenos Tonight Show mange år senere.

Det var ingen tvil: Komikerne var på Lettermans side. Han var den innovative og vågale som hadde brøytet vei for en hel ny generasjon komikere. Han inspirerte mange av de største komikerne i dag som Chris Rock og Jon Stewart, og han gav mange av dem sjansen som unge og lovende til å opptre på programmene sine. Carson pekte også på Letterman som sin etterfølger, og etter at han trakk seg tilbake skal Carson i hemmelighet ha skrevet vitser til Lettermans åpningsmonolog.

Letterman hadde kred og han hadde seernes sympati. I hvert fall i begynnelsen. Letterman banket Lenos rankinger i flere år. Leno klarte ikke å surfe på Carsons popularitet.

Tv-krigen dem i mellom markerte en ny tid i den amerikanske kulturen. Markedet ble stadig mer fragmentert og konflikten ble et symbol på flere store kulturelle kamper. Det var øst mot vest (Letterman sendte fra New York, Leno fra L. A.), det var ung mot gammel (Letterman traff blant de yngre, Leno de eldre), og det var høykultur mot lavkultur.

Letterman var alltid mer veltalende og stilfull enn den koselige, ufarlige bamsen Leno. Leno var bare snill og hyggelig med sine gjester, Letterman gikk i strupen på dem, prøvde å sette dem ut av spill. Letterman var også tydeligere systemkritisk enn Leno. Mens Letterman fremdeles holdt til på NBC benyttet han flere anledninger til å kritisere konsernet og det eiere fra tidlig åttitall, GE – et elektrisitetsselskap. En kritikk Carson også serverte, men da i en mer dempet form. Her er klipp hvor Letterman er gjest hos Johnny Carson.

Leno tilpasset seg mer systemet. Han fulgte business-livets spilleregler, noe som var med på å svekke hans status blant andre komikere. Selv om ikke alle gikk like langt som Bill Hicks gjorde i sin raljering over Doritos-kampanjen, falmet den talentfulle komikerns humorstjerne.

Men etter hvert vant den folkelige Leno terreng, og har de siste årene vært programleder for USAs mest sette kvelds-talk show. Letterman har likevel beholdt sin posisjon blant komikere og de mer sofistikerte tv-titterne. Det skal sies at Letterman er blitt rundere i kantene, mindre pågående mot sine gjester, mer sedat og mer folkelig de senere årene. Da NRK endelig begynte å sende Late Show, var forvandlingen allerede fullkommen: Forskjellene mellom Leno og Letterman er ikke lenger ikke åpenbare.

Likevel er Letterman fremdeles en dyktig programleder, og vi ser små glimt av gammel storhet i nesten hver sending. Conan O’Brien uttalte nylig at når Letterman er på sitt beste, som i intervjuet med en dopet Joaquin Phoenix: “…no one is better. At moments like that, I can’t touch him.”

Da Letterman flyttet fra CBS, ble tidsrommet etter Leno åpent. NBC gav jobben til den totalt uerfarne Conan O Brien. Conan hadde jobbet som tekstforfatter på Saturday Night Live og The Simpsons. Han skrev i Simpsons kanskje beste sesong, sesong 3, og var høyt aktet blant de andre forfatterne.

Særlig scenevant var imidlertid ikke Conan O’Brien og han ble slaktet av kritikere og NBC, og unngått av seerene. Likevel klarte han på mirakuløst vis å holde på programposten lenge nok til at han fant en form som passet ham og etter hvert en stor skare unge amerikanere. Letterman uttrykte offentlig beundring for O’Briens komiske talent og opptrådte også som gjest hos conan O’Brien.

Første gang jeg oppdaget O’Brien var på gymnaset. Vi hadde akkurat fått kabel, og i en kort periode kunne vi se NBC før den ble byttet ut med en annen kanal. Jeg og min bror fant fort ut at Leno var rimelig uinteressant, mens Conan pirret oss fra første stund. Vitsene var smartere, han var kjappere og sendingene var fulle rare, pussige segmenter. Som hos Letterman var også rammen om O’Brien svært selvrefererende. Mye foregikk i kulissene til programmet og handlet om O’Briens person.

For oss var det kjærlighet ved første blikk. Både jeg og min bror ble umiddelbart fans og har forblitt det til dagen i dag. Ikke lenge etterpå startet Åpen Posts første sendinger her i Norge. Programmet var sydd etter den nøyaktig samme lesten som O’Briens Late Night. En åpningsmonolog foran publikum, litt mer komikk bak kontorpulten hvor sidekicken blir involvert. Flere sketsjer som involverte husband-medlemmene, to gjester osv. Første sesong av Åpen Post var et forsøk på å lage Conan O’Briens Late Night på NRK.

Flere av vitsene var også sydd over samme lest. Fiktive bokomslag og advarsler på røykpakker o. l . hadde Conan O’Brien gjort lenge før Harald Eia og Bård Tufte Johansen. De to norske komikerne har en gang ha omtalt O’Brien som verdens kanskje morsomste mann.

Rollen som sidekick ble spilt av Harald Eia i Norge og Andy Richter i USA. Andy Richter ble imidlertid byttet ut etter bl. a. betydelig press fra nettverket. Det var åpenbart at Conan fungerte dårlig med en sidekick. Conan var både programleder og sidekick i en person, han overskygget totalt Richters lavmælte, underfundige fremtoning.

På nittitallet var det altså tre talk show-konger som alle trakk ulike seergrupper. Leno trakk den hvite arbeiderklassen, republikanerne og de eldre, mens Letterman og O’Brien delte på de utdannete, unge og demokratene i de store byene. O’Briens seere var enda yngre enn Lettermans, og nok enda mer interessert i ren komikk. O’Brien var ikke like storkjeftet som Letterman, men to delte den samme “verden er min lekegrind”-holdning. Absurde, barnslige påfunn er kjernen i begges humor.

Lenos viktigste suksessfaktor er hans evne og vilje til å fange opp hva folk flest synes er underholdene. Ved siden av programlederjobben i NBC, fem kvelder i uken, tar Leno 160 stand-up-oppdrag i året rund om i landet. Lenos holdning har hele tiden vært at han selger et produkt, og da må man finne ut hva som selger: “When you live in L.A. or New York, you realize that a funny joke about the president is a smart-ass Hollywood-y joke in the rest of the country. On the show, I never called President Bush an idiot. I’d say, ‘I don’t think the president quite understands.’ That’s the sensibility of 200 miles in on either coast. And that’s what tends to work for ‘The Tonight Show’ ”, sa han nylig til NY Times. Letterman og O’Brien har aldri vært opptatt av slike ting. De gjør sin egen greie, og folk får henge med om de kan.

Det oppsplittede late show-markedet på nittitallet er en god indikasjon på hvordan samfunnets kulturelle preferanser var i endring. Det mest sette tv-programmet i USAs historie er siste episode av M. A. S. H. fra 1983. Programmet ble sett av 50. 15 millioner seere og hadde en markedsandel på 77 %. De eneste som nærmer seg den markedsandelen på 90-tallet er store sportsarrangement som Super Bowl og OL. Til sammenlikning tok siste episode av 90-tallets største tv-seriesuksess, Seinfeld, en markedsandel på 41. 3 %.

NRKs sviktende posisjon som ledende underholder har ikke bare å gjøre med opphevelsen av monopolet å gjøre. Tendensen mot et stadig mer fragmentert marked kan man se i alle vestlige land i denne perioden. Folk blir stadig mer bevisste i sine kulturelle vaner.

Mens å bli invitert på Tonight Show hos Carson betydde at du hadde blitt akseptert som stjerne, eller at du ikke ble invitert gjorde deg til medlem av en paria-kaste i underholdningslivet, hadde show-bizen flere markedsføringskanaler på 90-tallet. Man kunne tillate seg å være særere og mindre konform og likevel få sitte sammen med Conan.

Carsons monologer ble ofte omtalt som USAs “bed-time stories”, det siste amerikanerne fikk med seg før de sovnet. Monologene oppsummerte nyhetsdagen og var slik med å bestemme den nasjonale agendaen på en måte ingen talk shows senere har gjort. For mange var Carsons monologer en måte å få med seg de viktigste nyhetene på. På nittitallet, og i større grad på 2000-tallet, vokser det frem flere, konkurrerende dagsordener. Liker man ikke Lettermans Bush-mobbing, kan man slå over på Leno, mens Carsons politiker-bemerkninger alltid var noe man måtte forholde seg til. Dette er en fundamental endring i etterkrigssamfunnet.

Nye aktører skaper på 2000-tallet ytterlige konkurranse i markedet. Størst konkurranse gir kanskje ABCs Jimmy Kimmel. Kimmel ble verdenskjent gjennom klippet “I’m fucking Matt Damon” – en bursdagspresang fra Kimmels komikerkjæreste, Sarah Silverman. Klippet ble første gang vist på Jimmy Kimmel Live!, og var en spin-off på Kimmels running gag om at programmet aldri fikk tid til å ta inn Matt Damon som satt og ventet i kulissene. Kimmels svar til Silverman, “I’m fucking Ben Affleck” var kanskje enda bedre, og de to klippene gikk som farsotter over nettet.

Kimmel slo gjennom som den amerikanske Håvard Lilleheie med “The Man Show”, og har, på tross av noen lynglimt av genialitet, en ganske plump og forutsigbar humor. Hans voksende popularitet skyldes i stor grad at han har hele Disney-konsernet i ryggen og får flere store stjerner på plass hver kveld. Fremdeles ligger Kimmel et stykke bak Leno og Letterman (omtrent halvparten av seerantallet).

Den trivelige og munnrappe skotten Craig Ferguson har siden 2003 etterfulgt Letterman på CBS, og har konkurrert med O’Brien. Jeg så en del på ham i fjor sommer i USA, og han gjorde inntrykk med sine originale avleveringer og muntlige stil. Svært morsom, kjapp og sjarmerende. Noen kvelder har han til og med slått O’Briens seertall, men O’Brien har hele tiden beholdt et trygt grep om de yngste seerne.

Den største konkurransen, på sikt, får imidlertid de store talk showene fra kabel-tv: Stephen Colbert og ikke minst Jon Stewart tar stadig nye markedsandeler. Dette er nye talk show-format som er mindre orienterte mot underholdningssektoren og er renere politisk satire.

For oss virker det gamle talk show-formatet merkelig. Det er en form som har utviklet seg over lang tid. Leno, Letterman, O’Brien og Kimmel spiller alle på denne tradisjonen samtidig som de befinner seg trygt innenfor den. Colbert og Stewarts programmer taler mer til oss europeere fordi de i liten grad forholder seg til og spiller på denne tradisjonen, og har da også blitt verdenssensasjoner. De amerikanske Late Night Talk-programmene er en stor del av amerikansk kulturliv, men som ikke har maktet å bre seg ut over nasjonens grenser. Likevel har programmene lagt premisser for, og påvirket, svært mye av det vi har importert fra USA.

Liknende format er flere ganger forsøkt lansert i Norge, men det kan se ut som om nordmenn synes det er kunstig med program som både er humorprogram og prateprogram på samme tid. Prateprogrammene i Norge, som Skavlan og Grosvold, er ofte mer alvorlige og handler om mindre overflatiske tema enn intervjudelene i de amerikanske. Det kan virke upassende i et sånt program å plutselig bryte opp med et humorsegment. Slik minner de norske mer om de britiske.

Det er heller ingen norske talk shows som har gått daglig (som krever masse ressurser). De har som oftest blitt sendt i helgene når folk virkelig ser på tv, og ikke glaner med et halvt øye før man sovner. Den amerikanske talk show-kulturen er preget av at de fleste amerikanere har et tv på soverommet, et forholdsvist uvanlig fenomen i Norge.

På fredag avviklet Jay Leno sin siste sending som vert for Tonight Show. Han sluttet ikke av egen fri vilje, men som følge av en fem år gammel avtale med NBC. Leno har vist seg mer slitesterk enn NBC på forhånd trodde, og den populære komikeren har sagt ja til å lede et program som skal gå forut for O’Briens Tonight Show. Tv- kommentatorer lurer på hvordan dette vil slå ut for O’Brien som så langt har nådd ut til en mye smalere gruppe av det amerikanske folk.

Jeg er spent på hva O’Brien får ut av Tonight Show. Dette klippet viser at han vil fortsette sin selvrefererende stil, noe som kan bli morsomt og interessant i et format med en såppass lang historie. O’Brien er tross alt en av de aller største komikerne i dag, også i mine øyne.

Jeg kommer i alle fall til å få med meg Conan O’Briens første sending, på en eller annen måte.

---