The Tonight Show innehar en helt særegen plass i den populærkulrelle historien og har hatt enorm innflytelse på hele den vestlige kulturen. Mannen som gjorde programmet til en institusjon het Johnny Carson.

Carson ledet NBC-progammet i 30 år, fra 1962-1992 – perioden for store, samlende populærkulturelle fenomen. Han var en omgjengelig, høflig, søt, intelligent, folkelig og kvikk komiker som var svært godt likt i alle amerikanske samfunnslag. Carson var inkarnasjonen av etterkrigstidens kulturelle tilstand: Smart og folkelig.

Disse programmene gikk lenge før jeg fikk tilgang til amerikanske tv-program andre enn dem NRK valgte å sende. Mannen var komplett ukjent for meg inntil for få år siden da jeg så ham spille seg selv i en Simpsons-episode. Etter hvert har det gått mer og mer opp for meg hvor populær og høyt aktet han var i USA.

Etter at han trakk seg tilbake fra tv i 1992, gjorde han bare noen få, korte offentlige opptredener. Disse klippene, fra David Lettermans Late Show og viser hvilken posisjon han hadde, både blant publikum og kollega Letterman som fniser som en liten jente i samtale med storheten.

På 1960-tallet oppstod flere populærkulturelle fenomen med kvaliteter som talte til både høy og lav i samfunnet. Aldri før har vel samfunnet vært mer samlet i kulturen. Rocken ble alleamannseie og massefenomen som the Beatles og fjernsynet boltret seg i de fleste hjem. Sakte men sikkert ble kulturmarkedet splittet opp i uendelig mange populærkulturelle nisjer. Kabel-tv og video utfordret de etablerte film og tv-distributørene og musikkmarkedet ble preget av en mengde små og store radiokanaler. Dette skjedde så og si parallelt i alle vestlige land på 1980-tallet.

1992 er på mange måter et merkeår i denne fortellingen. I Norge mister NRK sitt tv-monopol, World Wide Web har nettopp blitt oppfunnet og Johnny Carson trekker seg fra sin programlederrolle i The Tonight Show. Dette klippet er fra hans siste uke som programleder. Publikum er så ivrige etter å vise sin hengivenhet at han nesten ikke får til å fremføre sin åpningsmonolog, en gren han hadde perfeksjonert gjennom 30 år:

I 1981, etter en krangel med NBC, forhandlet Carson programmets lengde ned, fra halvannen time til en time. Dette ga rom for et nytt program, The Late Night Show, som ble ledet av den lovende David Letterman. Letterman var friskere på flere måter. Han var yngre, frekkere, sprøere og mange av vitsene kommenterte selve talk show-formen. På mange måter var Late Night en ironisk utgave, en slags parodi på Carsons prime time-program.

Letterman ble svært populær. Men ikke overalt. Lettermans frekke, smarte og nærmest respektløse fremtoning slo ikke like godt an overalt i befolkningen. Unge menn digget Letterman. Han var veltalende og smart, men sprø og barnslig. Plump og intelligent på samme tid. Det var studenthumor ved midnattstid, sendt fra New York. Mens ingen visste hva Carson stemte, var og er Letterman en uttalt demokrat. Letterman var tydeligere og derfor mindre spiselig for de brede lag av folket.

Likevel var Letterman såpass stor i 1992 at de aller fleste regnet med at han skulle ta over for Carson, en ambisjon Letterman ikke hadde lagt skjul på at han hadde. Men Lettermans popularitet ble hans bane. NBC var fornøyde med ham som programleder for Late Night, han hadde svært gode ratings, og de ville gjerne videreføre suksessene med to populære talk shows.

NBC gav Tonight Show-jobben til den unge Jay Leno som hadde drevet en politiker-liknende kampanje for sitt eget kandidatur i kulissene. Leno var mer folkelig og mindre sær enn Letterman. Han var kvikk og morsom og var godt likt i flere leire. Dessuten hadde han gjennom noen år vært fast vikar for Carson. Det var et trygt valg, vil man kunne si.

David Letterman ble rasende. Både på NBC, men også på sin gode venn og kollega Leno. Leno er faktisk den personen som har vært gjest flest ganger hos David Letterman. På åttitallet var Leno å se over 40 ganger på Late Night. Det er en rekord som ingen har brutt ennå, på tross av at Letterman fremdeles er aktiv.

Letterman gikk til konkurrenten CBS og startet Late Show som gikk, og fremdeles går, i samme tidsrom som Tonight Show. Leno og Letterman ble bitre konkurrenter og fiender. Her er et klipp hvor de fremdeles er venner, fra 1986, og vi ser en sosialkritisk Jay Leno som får Letterman til å le som ingen andre får til.

Vi kan legge merke til at Letterman kommenterer Lenos markedsføring av Doritos, noe Bill Hicks tar opp i en stand up-bit om Lenos Tonight Show mange år senere.

Det var ingen tvil: Komikerne var på Lettermans side. Han var den innovative og vågale som hadde brøytet vei for en hel ny generasjon komikere. Han inspirerte mange av de største komikerne i dag som Chris Rock og Jon Stewart, og han gav mange av dem sjansen som unge og lovende til å opptre på programmene sine. Carson pekte også på Letterman som sin etterfølger, og etter at han trakk seg tilbake skal Carson i hemmelighet ha skrevet vitser til Lettermans åpningsmonolog.

Letterman hadde kred og han hadde seernes sympati. I hvert fall i begynnelsen. Letterman banket Lenos rankinger i flere år. Leno klarte ikke å surfe på Carsons popularitet.

Tv-krigen dem i mellom markerte en ny tid i den amerikanske kulturen. Markedet ble stadig mer fragmentert og konflikten ble et symbol på flere store kulturelle kamper. Det var øst mot vest (Letterman sendte fra New York, Leno fra L. A.), det var ung mot gammel (Letterman traff blant de yngre, Leno de eldre), og det var høykultur mot lavkultur.

Letterman var alltid mer veltalende og stilfull enn den koselige, ufarlige bamsen Leno. Leno var bare snill og hyggelig med sine gjester, Letterman gikk i strupen på dem, prøvde å sette dem ut av spill. Letterman var også tydeligere systemkritisk enn Leno. Mens Letterman fremdeles holdt til på NBC benyttet han flere anledninger til å kritisere konsernet og det eiere fra tidlig åttitall, GE – et elektrisitetsselskap. En kritikk Carson også serverte, men da i en mer dempet form. Her er klipp hvor Letterman er gjest hos Johnny Carson.

Leno tilpasset seg mer systemet. Han fulgte business-livets spilleregler, noe som var med på å svekke hans status blant andre komikere. Selv om ikke alle gikk like langt som Bill Hicks gjorde i sin raljering over Doritos-kampanjen, falmet den talentfulle komikerns humorstjerne.

Men etter hvert vant den folkelige Leno terreng, og har de siste årene vært programleder for USAs mest sette kvelds-talk show. Letterman har likevel beholdt sin posisjon blant komikere og de mer sofistikerte tv-titterne. Det skal sies at Letterman er blitt rundere i kantene, mindre pågående mot sine gjester, mer sedat og mer folkelig de senere årene. Da NRK endelig begynte å sende Late Show, var forvandlingen allerede fullkommen: Forskjellene mellom Leno og Letterman er ikke lenger ikke åpenbare.

Likevel er Letterman fremdeles en dyktig programleder, og vi ser små glimt av gammel storhet i nesten hver sending. Conan O’Brien uttalte nylig at når Letterman er på sitt beste, som i intervjuet med en dopet Joaquin Phoenix: “…no one is better. At moments like that, I can’t touch him.”

Da Letterman flyttet fra CBS, ble tidsrommet etter Leno åpent. NBC gav jobben til den totalt uerfarne Conan O Brien. Conan hadde jobbet som tekstforfatter på Saturday Night Live og The Simpsons. Han skrev i Simpsons kanskje beste sesong, sesong 3, og var høyt aktet blant de andre forfatterne.

Særlig scenevant var imidlertid ikke Conan O’Brien og han ble slaktet av kritikere og NBC, og unngått av seerene. Likevel klarte han på mirakuløst vis å holde på programposten lenge nok til at han fant en form som passet ham og etter hvert en stor skare unge amerikanere. Letterman uttrykte offentlig beundring for O’Briens komiske talent og opptrådte også som gjest hos conan O’Brien.

Første gang jeg oppdaget O’Brien var på gymnaset. Vi hadde akkurat fått kabel, og i en kort periode kunne vi se NBC før den ble byttet ut med en annen kanal. Jeg og min bror fant fort ut at Leno var rimelig uinteressant, mens Conan pirret oss fra første stund. Vitsene var smartere, han var kjappere og sendingene var fulle rare, pussige segmenter. Som hos Letterman var også rammen om O’Brien svært selvrefererende. Mye foregikk i kulissene til programmet og handlet om O’Briens person.

For oss var det kjærlighet ved første blikk. Både jeg og min bror ble umiddelbart fans og har forblitt det til dagen i dag. Ikke lenge etterpå startet Åpen Posts første sendinger her i Norge. Programmet var sydd etter den nøyaktig samme lesten som O’Briens Late Night. En åpningsmonolog foran publikum, litt mer komikk bak kontorpulten hvor sidekicken blir involvert. Flere sketsjer som involverte husband-medlemmene, to gjester osv. Første sesong av Åpen Post var et forsøk på å lage Conan O’Briens Late Night på NRK.

Flere av vitsene var også sydd over samme lest. Fiktive bokomslag og advarsler på røykpakker o. l . hadde Conan O’Brien gjort lenge før Harald Eia og Bård Tufte Johansen. De to norske komikerne har en gang ha omtalt O’Brien som verdens kanskje morsomste mann.

Rollen som sidekick ble spilt av Harald Eia i Norge og Andy Richter i USA. Andy Richter ble imidlertid byttet ut etter bl. a. betydelig press fra nettverket. Det var åpenbart at Conan fungerte dårlig med en sidekick. Conan var både programleder og sidekick i en person, han overskygget totalt Richters lavmælte, underfundige fremtoning.

På nittitallet var det altså tre talk show-konger som alle trakk ulike seergrupper. Leno trakk den hvite arbeiderklassen, republikanerne og de eldre, mens Letterman og O’Brien delte på de utdannete, unge og demokratene i de store byene. O’Briens seere var enda yngre enn Lettermans, og nok enda mer interessert i ren komikk. O’Brien var ikke like storkjeftet som Letterman, men to delte den samme “verden er min lekegrind”-holdning. Absurde, barnslige påfunn er kjernen i begges humor.

Lenos viktigste suksessfaktor er hans evne og vilje til å fange opp hva folk flest synes er underholdene. Ved siden av programlederjobben i NBC, fem kvelder i uken, tar Leno 160 stand-up-oppdrag i året rund om i landet. Lenos holdning har hele tiden vært at han selger et produkt, og da må man finne ut hva som selger: “When you live in L.A. or New York, you realize that a funny joke about the president is a smart-ass Hollywood-y joke in the rest of the country. On the show, I never called President Bush an idiot. I’d say, ‘I don’t think the president quite understands.’ That’s the sensibility of 200 miles in on either coast. And that’s what tends to work for ‘The Tonight Show’ ”, sa han nylig til NY Times. Letterman og O’Brien har aldri vært opptatt av slike ting. De gjør sin egen greie, og folk får henge med om de kan.

Det oppsplittede late show-markedet på nittitallet er en god indikasjon på hvordan samfunnets kulturelle preferanser var i endring. Det mest sette tv-programmet i USAs historie er siste episode av M. A. S. H. fra 1983. Programmet ble sett av 50. 15 millioner seere og hadde en markedsandel på 77 %. De eneste som nærmer seg den markedsandelen på 90-tallet er store sportsarrangement som Super Bowl og OL. Til sammenlikning tok siste episode av 90-tallets største tv-seriesuksess, Seinfeld, en markedsandel på 41. 3 %.

NRKs sviktende posisjon som ledende underholder har ikke bare å gjøre med opphevelsen av monopolet å gjøre. Tendensen mot et stadig mer fragmentert marked kan man se i alle vestlige land i denne perioden. Folk blir stadig mer bevisste i sine kulturelle vaner.

Mens å bli invitert på Tonight Show hos Carson betydde at du hadde blitt akseptert som stjerne, eller at du ikke ble invitert gjorde deg til medlem av en paria-kaste i underholdningslivet, hadde show-bizen flere markedsføringskanaler på 90-tallet. Man kunne tillate seg å være særere og mindre konform og likevel få sitte sammen med Conan.

Carsons monologer ble ofte omtalt som USAs “bed-time stories”, det siste amerikanerne fikk med seg før de sovnet. Monologene oppsummerte nyhetsdagen og var slik med å bestemme den nasjonale agendaen på en måte ingen talk shows senere har gjort. For mange var Carsons monologer en måte å få med seg de viktigste nyhetene på. På nittitallet, og i større grad på 2000-tallet, vokser det frem flere, konkurrerende dagsordener. Liker man ikke Lettermans Bush-mobbing, kan man slå over på Leno, mens Carsons politiker-bemerkninger alltid var noe man måtte forholde seg til. Dette er en fundamental endring i etterkrigssamfunnet.

Nye aktører skaper på 2000-tallet ytterlige konkurranse i markedet. Størst konkurranse gir kanskje ABCs Jimmy Kimmel. Kimmel ble verdenskjent gjennom klippet “I’m fucking Matt Damon” – en bursdagspresang fra Kimmels komikerkjæreste, Sarah Silverman. Klippet ble første gang vist på Jimmy Kimmel Live!, og var en spin-off på Kimmels running gag om at programmet aldri fikk tid til å ta inn Matt Damon som satt og ventet i kulissene. Kimmels svar til Silverman, “I’m fucking Ben Affleck” var kanskje enda bedre, og de to klippene gikk som farsotter over nettet.

Kimmel slo gjennom som den amerikanske Håvard Lilleheie med “The Man Show”, og har, på tross av noen lynglimt av genialitet, en ganske plump og forutsigbar humor. Hans voksende popularitet skyldes i stor grad at han har hele Disney-konsernet i ryggen og får flere store stjerner på plass hver kveld. Fremdeles ligger Kimmel et stykke bak Leno og Letterman (omtrent halvparten av seerantallet).

Den trivelige og munnrappe skotten Craig Ferguson har siden 2003 etterfulgt Letterman på CBS, og har konkurrert med O’Brien. Jeg så en del på ham i fjor sommer i USA, og han gjorde inntrykk med sine originale avleveringer og muntlige stil. Svært morsom, kjapp og sjarmerende. Noen kvelder har han til og med slått O’Briens seertall, men O’Brien har hele tiden beholdt et trygt grep om de yngste seerne.

Den største konkurransen, på sikt, får imidlertid de store talk showene fra kabel-tv: Stephen Colbert og ikke minst Jon Stewart tar stadig nye markedsandeler. Dette er nye talk show-format som er mindre orienterte mot underholdningssektoren og er renere politisk satire.

For oss virker det gamle talk show-formatet merkelig. Det er en form som har utviklet seg over lang tid. Leno, Letterman, O’Brien og Kimmel spiller alle på denne tradisjonen samtidig som de befinner seg trygt innenfor den. Colbert og Stewarts programmer taler mer til oss europeere fordi de i liten grad forholder seg til og spiller på denne tradisjonen, og har da også blitt verdenssensasjoner. De amerikanske Late Night Talk-programmene er en stor del av amerikansk kulturliv, men som ikke har maktet å bre seg ut over nasjonens grenser. Likevel har programmene lagt premisser for, og påvirket, svært mye av det vi har importert fra USA.

Liknende format er flere ganger forsøkt lansert i Norge, men det kan se ut som om nordmenn synes det er kunstig med program som både er humorprogram og prateprogram på samme tid. Prateprogrammene i Norge, som Skavlan og Grosvold, er ofte mer alvorlige og handler om mindre overflatiske tema enn intervjudelene i de amerikanske. Det kan virke upassende i et sånt program å plutselig bryte opp med et humorsegment. Slik minner de norske mer om de britiske.

Det er heller ingen norske talk shows som har gått daglig (som krever masse ressurser). De har som oftest blitt sendt i helgene når folk virkelig ser på tv, og ikke glaner med et halvt øye før man sovner. Den amerikanske talk show-kulturen er preget av at de fleste amerikanere har et tv på soverommet, et forholdsvist uvanlig fenomen i Norge.

På fredag avviklet Jay Leno sin siste sending som vert for Tonight Show. Han sluttet ikke av egen fri vilje, men som følge av en fem år gammel avtale med NBC. Leno har vist seg mer slitesterk enn NBC på forhånd trodde, og den populære komikeren har sagt ja til å lede et program som skal gå forut for O’Briens Tonight Show. Tv- kommentatorer lurer på hvordan dette vil slå ut for O’Brien som så langt har nådd ut til en mye smalere gruppe av det amerikanske folk.

Jeg er spent på hva O’Brien får ut av Tonight Show. Dette klippet viser at han vil fortsette sin selvrefererende stil, noe som kan bli morsomt og interessant i et format med en såppass lang historie. O’Brien er tross alt en av de aller største komikerne i dag, også i mine øyne.

Jeg kommer i alle fall til å få med meg Conan O’Briens første sending, på en eller annen måte.

Velazquez, The Surrender of Breda - 1625

Røde Kors fyller 150 år i år. På mange måter er Røde Kors et tegn på vår moderne form for humanitet.

Velasquez The Surrender of Breda fra 1625 er et av verdens mest kjente krigsmalerier. For en moderne betrakter er det slående med hvilken tone krigen er portrettert: Deltakerne takker for kampen som om de nettopp har spilt en god runde crocket, mens røyken fra slagmarken skimtes som en vakker dis langt i bakgrunnen. Det totale fraværet av krigens lidelser er så påtrengende at man skulle tro det hele var ironisk ment. Men det var det ikke.

Lenge før fredsbevegelser og demonstrasjonst, var dette måten man malte krigsbilder på. Krig en naturlig del av samfunnslivet.

Hopper vi nesten 200 år frem i tid, til Francisco de Goyas The 3rd of May 1808: The Execution of the Defenders of Madrid fra 1814, er krigen malt på en ganske annen måte. Bildet omtales gjerne som “det første moderne krigsbildet”. Her uttrykkes krigens redsel og grusomhet brutalt og ekspressivt.

Francisco de Goya, 3rd og May, 1808 - 1814

Mellom 1625 og 1814 har noe skjedd. Hva? Oppfinnelsen av The Spinning Jenny – den industrielle revolusjon.

Grovt sagt: Før kapitalismens gjennombrudd kunne fyrster og konger i europeiske stater øke sin rikdom på én måte, og det var å vinne kriger mot andre europeiske stater. Med den industrielle revolusjon og kapitalismens gjennombrudd, endret maktgrunnlaget seg: Økonomisk velstand fikk man ikke lenger ved å røve landområder fra nabostaten, men ved å handle med nabostaten.

Dette er et stort skifte i europeisk historie. Samme året som Goya skildrer krigens grusomheter på lerretet, 1814, taper Napoleon ved Waterloo. Oppgjøret etter denne krigen blir det første som tar sikte på å skape fred og stabilitet i Europa. Weinerkongressen er en manifestasjon av en ny ide på topp-plan: Ideen om fred.

Med ideen om fred kommer også oppmerksomheten om krigens lidelser. Krig blir et onde som må bekjempes.

Verden på lørdag på P2 var i dag viet til markeringen av Røde Kors 150 års-jubileum. Røde Kors var et barn av denne nye vinden i 1800-tallets europeisk åndsliv, en vind av solidaritet med krigsofrene.

I 1859 ble sveitsiske Henry Dunant vitne til et slag i den østerisk-sardiniske krig. Han ble dypt rystet av det han så, og begynte straks å organisere humanitært arbeid. Videre skrev han ned sine inntrykk og utgav dem i bokform i tre år senere. A Memory of Solferino ble sendt rundt til verdens ledere, og Dunant ble en advokat for internasjonale forpliktelser overfor krigsofre.

At Dunants ideer har fått slik gjennomslagskraft som de har fått, skyldes i stor grad de rådende økonomiske forhold vi i dag lever under. Mens krig en gang var ærefullt og en nødvendig brikke i oppbygningen av et samfunns rikdom, er det nå et onde man jobber iherdig for å unngå, og som skaper uro for nødvendig handel mellom stater.

Dette betyr selvsagt ikke at kapitalismen ikke gir noen incentiver til krig, men kapitalismen gir i alle fall en del incentiver til fred. Solidaritet med den lidende og svake part er det som skaper grunnlag for revolusjonær virksomhet i våre dager. Den store oppslutningen om Røde Kors er et symptom på at impulsen om å ta vare på de svakeste er sterk i den moderne verden. Og det gir håp.

Kunstnere har ofte et lite reflektert forhold til det de holder på med. Mange av dem jobber på ren intuisjon og mangler gjerne ordene til å formidle godt på annen måte enn gjennom nettopp kunst. Kunstnere er også såpass tett på sine egne verk at de som regel aldri oppnår den kritiske distanse som er nødvendig for å analysere. Litteraturviter Paul Ricouer hevder han bevisst unngår å lese romaner fra nålevende forfattere. Alt for mange ganger har han blitt skuffet over å samtale med forfattere bak bak bøker han er glad i. Men det er jo nettopp dette fenomenet som gjør at kunsthistorikere og kritikere får jobber. At kunstnere sier dumme ting om sine egne verk bør ikke overraske noen, men man kan likevel diskutere Melgaards utsagn for det det er. For det er ikke et unikt synspunkt i kunstverden.

Pussig nok har ingen sett bildene, ettersom de ikke er ferdige ennå, og kanskje like pussig: jeg har ikke sett programmet. Jeg har imidlertid fulgt med på debatten i etterkant, og uttaler meg på det grunnlaget.

Min veileder, Gunnar Danbolt, var raskt ute og hevdet at estetikken ikke er fritatt etikken. Han gav kunstneren stort etisk slingringsmonn, men mente det gikk av grense når menneskerettigheter ble brutt. En mellomposisjon mange kan godta. Men han sa også noe annet på tirsdagens Dagsnytt 18: Danbolt sa at å skille kunst fra etikk hører modernismen til, og at vi nå befinner vi oss i postmodernismen. Danbolt kritiserte kunstneren for å være i utakt med sin samtid.

Lenger går Morgenbladet på lederplass: “Å skille kunst og moral er et etterslep fra mordernismen”, sier Alf van der Hagen og viser til et utsagn om at å provosere for provokasjonens skyld er vår tids elg i solnedgang. Morgenbladet, og til dels Danbolt, kritiserer Melgaards meninger for å være klisjeer, ja for å være umoderne. Vi lever i en tid hvor “politisk kunst og relasjonell estetikk har plassert kunsten i samfunnets midte. Det forplikter.”

Men hva slags kritikk er dette? Mister Melgaards meninger sin gyldighet fordi de ikke følger siste mote? Er det virkelig dette Morgenbladet mener?

Dette er en avsporing av debatten. Å felle moralske dommer på bakgrunn av trendanalyser er bare tull og egentlig smakløst. I tillegg roter man det mer til enn nødvendig. Kunstneren har moralske forpliktelser i kraft av å være et menneske. Punktum. Alt har en etisk side, og alt har en estetisk side. Det finnes ikke noe rent estetisk som unngår å ha en moralsk side. Det har det aldri gjort, hverken i den ene eller andre epoken.

Innvendinger mot en slik posisjon som min egen, er at kunst ikke bør sensureres på etisk grunnlag, siden en viktig egenskap ved kunst er at den sprenger moralske grenser. Mange verk vi setter pris på i dag, ble moralsk fordømt i sin samtid. Vi kan ta Manets Olympia som eksempel.

Bildet er malt i stort format. Halvveis inn på 1800-tallet i Frankrike var et slikt format forbeholdt historiemaleriet – arenaen for de oppbyggelig moralske fortellinger. Olympia viser derimot en av Paris mest etterspurte horer. Hun ligger naken på sengen og stirrer deg utfordrende i øynene. Stolt og usjenert. For mange av Paris mest prominente personer fremkalte møtet med dette bilde et sjokk. De visste hvem hun var. Hun var på mange måter en kjendis, men en kjendis som ingen kunne innrømme å vite hvem var.

Grunnen til at Olympia har blitt stående, er ikke fordi kunstneren lot være å ta moralske hensyn, men fordi bildet avslører moralsk hykleri. Det er i høyeste grad et moralsk kunstverk. Mange har en lei tendens til å forveksle prippenhet med moral. Når man slåss mot dobbeltmoral og prippenhet, slåss man ikke mot moralen, men man forsvarer den.

Det er klart at man bør stille samme moralske krav til kunsten som til alt mulig annet. En voldtekt er en voldtekt, uansett hvor estetisk interessant den gjøres. Det tror jeg også Melgaard er enig i, innerst inne. Når bildene er ferdige, tipper jeg på at ingen vil reagere særlig. Melgaards idiotiske utsagn beviser nok en gang at kunstnere bør beskyttes mot seg selv, og at publikum, kritikerne og kunsthistorikerne bør ta seg av omtalen av kunsten.

Men å stille samme moralske krav til kunsten som til alt mulig annet, betyr ikke i det hele tatt at de moralske sidene ved kunsten er de viktigste. Jeg kan fint nyte et kunstverk uten å tenke på de moralske implikasjonene. Kunst som har en tydelig moralsk eller politisk agenda synes jeg ofte er kjedelig, og jeg mener vel også at kunstens rolle som en viktig politisk aktør er generelt svært overvurdert. Kunsten er bare interessant når den er estetisk interessant. Den kan være moralsk interessant i tillegg, men det blir den ikke uten at den oppfyller kunstens fremste oppgave: å forholde seg til estetiske problemstillinger. Hadde Manet vært en dårlig maler, hadde ingen brydd seg.

Man kan finne en liknende debatt i min bi-jobb, som er å være satiriker. Humor som først og fremst er politisk og dernest morsom, er ikke humor. Da kan man like gjerne skrive innlegg i avisen. Humor er humor når den får folk til å le. Det er dens viktigste mål. Men betyr det at man ikke kan fordømme en vits fordi den er for stygg? Selvsagt ikke. Humor kan brukes til å snakke om tabubelagte emner, faktisk henter humoren det meste av sin kraft fra tabuer, men det hever den ikke over moralen.

(flickr.com/mfilej)

Først en god nyhet: Min gode venn Gaute har begynt å blogge igjen, og denne gang har han begynt å skrive om det han tenker. Dette er godt nytt for alle som er på utkikk etter norske blogger med substans. Han siste innlegg, om twitter, har inspirert denne bloggposten.

Gaute reiser spørsmålet om man etterhvert behøver moderatorverktøy for twitter. Til nå har twitter vært velsignet med at man lett kan unngå islamhatere o. l. Faktisk har twitter til nå, i stor grad, vært et medium for journalister, akademikere og andre skriveføre mennesker. Felles for de fleste twitrere er at de er litt eldre teknologioptimister. Med “litt eldre” mener jeg at det ikke er tenåringer som har omfavnet mediumet. Prominente norske twitrere er f. eks: Anders Gievær, Martine Aurdal, Jan Omdahl, Are Kalvø og Alex Iversen.

Under piratebayrettssaken laget Dagbladet en egen twitterfeed i artiklene om piratebay, og alle twitterkommentarer om rettssaken poppet opp på Dagbladets sider. Gautes observasjon er at slike nye funksjoner, som tillater alle som twitrer om et tema å nå de store nettsidene, åpner for det han omtaler som “sinnabloggere og islamhatere”.

Dette tror jeg er en riktig observasjon. Men selv om det finnes små tendenser i en slik retning, er det mange momenter som gjør at twitter ikke vil bli særlig infisert av rasistisk motivert skittkasting. Twitter er, av flere grunner, et medium for de priviligerte, og vil forbli det en god stund til.

50 Cent har 367504 følgere på twitter. Han oppdaterer jevnlig, nesten daglig. Men 50 Cent skriver ikke sine egne tweets. Han har folk til å gjøre det for seg. Hvorfor? Hvorfor er ikke 50 Cent aktiv på twitter når Stephen Fry og David Lynch er det? Hva er det med mediumet som gjør at det skiller høy og lav?

Et viktig moment er at twitter er et dårlig sosialt verktøy. Mens facebook gjør det lettere å holde kontakt med venner, og skaper nye former for sosial kontakt, er twitter lite egnet til slik bruk. På twitter skriver man til hele verden, og det er få muligheter for å starte en diskusjon. Riktignok har twitterbrukerne selv bestemt at “@brukernavn” foran en beskjed betyr at man adresserer en melding direkte til en annen bruker, men det er langt i fra like lettvint, elegant og brukervennlig som interaksjonsmulighetene på msn eller facebook. Ja, mulighetene for å være sosial er bedre gjennom en vanlig blogg.

Dette er en viktig grunn til at tenåringene holder seg unna. NY Times-journalist Michelle Slatalla oppdager dette da hun ville finne ut hvorfor hennes døtre ikke tenner på twitter. Facebooks statuslinje minner jo veldig mye om twitter, men når jeg leser en twitter-kommentar jeg liker, savner jeg å kunne vise at jeg har lest/liker kommentaren med et enkelt klikk.

Skal man svare noen på twitter, bør man ha noe å komme med. Ikke bare er det man skriver offentlig, men man har begrenset med plass. Ord, ja, tegn, blir hellige på twitter. Man oppfordres ikke til å kaste bort plass på å skrive “enig” eller “godt sagt”. Max-grensen på 140 tegn er faktisk lavere enn den de gamle sms-ene hadde. Twitter er i hovedsak et medium for informasjonsutveksling.

Dette mener jeg er en viktig grunn til at mindre privigerte mennesker ikke ser noe poeng i twitter. Mitt bestemte inntrykk er at disse bruker nettet til å snakke sammen om godt og vondt og vær og vind, mer enn å utveksle linker til artikler eller å fortelle verden hvilket spennende seminar man er på. Dette underbygges av den minimalistiske layouten. Twitter er et tekstbasert medium og det finnes få elementer (bilder, flash-animasjoner, filmer etc) som forstyrrer selve informasjonsutvekslingen.

Før man fyller ut statusboksen på twitter får man spørsmålet: “What are you doing?”. Dette innebærer at man må ha noe interessant å gjøre før man kan fortelle verden om det, og er en slags invitasjon til folk med spennende liv og karrierer som på effektivt vis vil vise verden hvilke eventyr man er ute på. Dette gjenspeiles i utallige twitter-meldinger av typen: “På vei til Jamaica”, som Anders Gievær nylig postet. Eller denne fra samme mann, fire dager tidligere: “Kan dette være en ekte Jackson Pollock?”

Veldig mange tweets er skrevet av folk som er på reise. Å kunne twitre fra mobilen ser ut til å være blant de mest vellykkede tilleggsfunksjonene twitter tilbyr. Det virker som om funksjonen brukes flittigere og fungerer bedre enn mobilfunksjonen på f. eks. facebook.

Twitter er for folk med store, upersonlige nettverk. Man kommuniserer med verden, men ikke nødvendigvis sine nærmeste. Forfatter av boken, Wisdom 2.0: Ancient Secrets for the Creative and Constantly Connected, Soren Gordhamer sier til USA Today at: “… technology aimed at bringing people closer through communication also may be creating distance.”

Et slikt utsagn kan gjelde for alle nettmedia, men rammer spesielt twitter hvor man ofte kommuniserer med mennesker man ikke kjenner fra før. Denne faren er ikke like stor på f. eks. facebook hvor man bare samtaler med folk man kjenner.

Men i motsetning til facebook er twitter en ekstrem effektiv måte å dele informasjon på. Twitters største fordel er jo at den ikke er et lukket nettsamfunn hvor man trenger tillatelse for å se andres feeds og profiler. Og fordelen i forhold til vanlige blogger, er at twittermeldingene er korte. På denne måten kan man raskt dele informasjon med mange på en gang. Vi kan se dette gjennom at stadig flere bloggere benytter twitter som reklame for egne og andres blogginnlegg.

Naturlig nok har også store firma oppdaget dette, og det finnes knapt en avis i Norge i dag som ikke har en egen twitterfeed. Til og med Morgenbladet, avisen med de håpløse nettsidene, er på twitter.

Følgelig er twitter også en god måte å få informasjon på. Fra samme USA Today-arikkel:

“The New York Times reported on its front page that young dissidents in the former Soviet state of Moldova used Twitter (and Facebook and text messaging) to organize a huge rally against the government that led to a riot.”

USA Today kan også kan fortelle om politi og brannmenn som benytter seg av twitter for å spre og samle informasjon om trafikk o.l. Rask informasjonsutveksling er twitters nisje og viktigste grunn til vekst. Da vi skulle lage nettavis for noen måneder siden, lurte vi på hvordan den skulle se ut. Tidligere nevnte Gaute sendte ut en forespørsel på twitter, og i løpet av noen minutter fikk vi svært gode tips og linker, som vi også benyttet oss av.

En annen god venn av meg, Martin, sier til danske Informationen om twitter:

“Det, den kan, er at kombinere netværksbygning og spredning af information med et socialt aspekt. Man peger ofte på ting som er interessante og grundigere som folk skal se nærmere på som f.eks. en blog eller en avisartikel,”

Martin viser også til at når mikroblogger og bloggers sosiale funksjoner blir overtatt av andre nettmedia, kan mikrobloggen (twitter) og bloggen danne små offentligheter. Twitter er altså et mer offentlig medium enn det kan se ut som. Det minner om sms og facebook i form, men er et middel for en ny type offentlig samtale som ikke har særlig mye å tilby de lavere klassene.

Mange av oss opplever dette umiddelbart som en befrielse, å kunne samtale offentlig på nettet uten å måtte forholde seg til sinte rasistiske innlegg fulle av skrivefeil, men det er samtidig en intensivering av en utvikling hvor samfunnet blir splittet opp i mange små offentligheter, og hvor det finnes færre og færre berøringspunkter mellom samfunnsklassene.

Jeg er ikke teknologi-pessimist, og har selv stort utbytte av twitter, men vi må begynne å snakke om klasse når vi snakker om nye media, skal vi kunne forklare hva som skjer. Vi knytter stadig mer bånd på tvers av landegrenser og færre på tvers av klassegrenser. Dette er ikke de nye medias feil, men de nye media oppstår og formes av denne tendensen.

Første gang vi besøkte byen, for fire år siden, bodde vi på Upper West Side. Da jeg spaserte ut av hotellet første kvelden, for å kjøpe oss litt mat, fant jeg meg selv stående midt i et bylandskap jeg kjente svært godt fra før. Jeg så lokale diners, jeg så grønnsakshandlere på hvert gatehjørne, jeg så delis og kinesiske renserier, og jeg skjønte at jeg befant meg midt i Seinfeldland. Å komme hit føltes, mer enn å reise vekk, som å reise tilbake i tid.

Lunsj på Tom’ s Restaurant, stamstedet til Seinfeld og George.

Hverken Gaute eller jeg har noe til felles med USA-entusiastene på Karmøy. Vi er sterke motstandere av amerikansk utenrikspolitkk, og synes det er mange betenkelige sider ved dette landet. Jeg synes det er dritskremmende hvor sovjetisk USA har opptrådt i sin kamp mot terrorisme (Mens vi har vært her nede, har den ene grusomme saken etter den andre blitt bragt til offentligheten). Jeg har heller ingen idéer om at det økonomiske og politiske systemet er bedre enn det norske. Det er ikke derfor jeg føler meg hjemme i USA.

Da jeg var yngre og skulle lage tegneserier, husker jeg at det slo meg at jeg ofte lot være å tegne hverdagsting etter hvordan de så ut rundt meg. Skulle jeg f. eks. tegne et fortau, tegnet jeg ikke fortau slik de så ut utenfor viduet mitt, dekket av svart asfalt. Jeg tegnet dem med lyse heller og grønt gress i mellom. Søppelspann ble aldri til firkantede svarte plastdunker, som de bergenske er, men ble selvsagt runde og av metall. I den verden hvor jeg brukte mye tid, i Andeby, var søppelspannene nemlig av metall.

I tegneserieverden er det internasjonale ikonet for penger: grønne dollarsedler. Brannhydranter er røde, byer styres av borgemestere, postbilene er store og kantete og man kan få sparken på sekundet om man irriterer sjefen. Det kan høres barnslig ut, men jeg fryder meg når jeg nå går rundt og finner igjen disse søppelspannene og brannhydrantene. Å reise til New York er i aller høyeste grad en nostalgisk reise.

Å vokse opp i et land hvor stort sett alle filmene som gikk på kino, og seriene som gikk på tv, var amerikanske, har såklart formet meg. Jeg tror ikke det er særlig forskjell på å vokse opp i en amerikansk småby og å vokse opp i Bergen. Vi smugspilte vel ”Larry” og drømte om å kunne bade i mynter begge steder. Den største forskjellen tror jeg lå i at i Norge hadde amerikansk kultur en aura av forbuden frukt. Vi opplevde alle denne kulturen, i små drypp gjennom barndommen, men den ble sjelden framhevet av skole eller foreldre. På barne-tv vistes tjekkiske tegnefilmer, og i formingstimene på skolen ble vi forsøkt avlært å tegne i tegneseriestil (”Når dere skal male fjell, ikke mal de der Donaldfjellene med snø på toppen”. Vår engelsklærer presterte til og med og si at de som leste tegneserier fikk dårligere fantasi enn de som holdt seg til bøker. Visstnok fordi man ikke utviklet evnen til å lage egne bilder).

Amerikansk populærkultur stod for noe fargerikt, sanselig og livsbejaende i min oppvekst. Noe farlig godt, som vi ble forsøkt holdt unna. Det var et voldsomt sug i min generasjon etter disneytegnefilmer, actionkomedier og superhelter. Vi slukte alt vi kom over av denne kulturen. Vi kranglet oss til Levi’ s 501-bukser, vi så på kabel-tv i timesvis når vi besøkte besteforeldre, vi stimlet sammen i kjellerstuer hjemme hos de første i klassen som fikk VHS-spiller, og vi forbannet oss over NRK som aldri gadd å vise kule amerikanske filmer.

Dette gikk ikke over med årene. Ungdomstiden ble brukt på MTV og sit coms, og sakte men sikkert begynte vi å få kulturen såpass under huden at vi kunne ha et mer bevisst forhold til den. Vi klarte å skille godt fra dårlig, og vi forstod de kulturelle motsetningene mellom øst og vest, og mellom by og land i USA. Fordi vi hadde så mange huller i referansene, ble det en sport å lære seg den hele og fulle historien om tingene vi likte, noe som jeg tror førte til at mange av oss kjenner bedre til deler av den amerikanske kulturen enn vi hadde gjort om vi hadde vokst opp her. Mens mange her borte ser litt på Simpsons av og til før de legger seg om kvelden, har jeg et nærmest religiøst forhold til serien. Det føles som om det har noe med min norkshet å gjøre.

Og til min store overraskelse, oppdager jeg at når jeg enstusiastisk forteller amerikanere at jeg har vært publikum på Colbert Report, trekker de litt på skuldrene, og vet ofte ikke ordentlig hvem Stephen Colbert er.

Men jeg fryder meg her jeg er, og jeg gleder meg til å komme tilbake igjen og igjen og igjen. Overalt hvor jeg går, er jeg omgitt av filmkulisser. De små serviettholderne på dinerne, ristene som slipper varm luft opp på gaten fra undergrunnen, og lager Marylin Monroe-fallskjermer av damenes skjørt, de bråkete svarte gangsterne som står med doo-rag og headset og rapper for seg selv, de klamme pizzabulene og de utallige matvognene. Brooklyn Bridge og Rockefellersenteret. Alle minner de meg om en tid i mitt liv hvor jeg hadde en sterk opplelse av å leve blant disse tingene. En trygg og god, men også spennende og fascinerende drømmetilværelse, som jeg nå pånytt hensettes til.

Som Terje, bergenser og ildsjelen bak visningen av Brann-kampene i New York sa da vi diskuterte disse tingen på lørdag: ”Det er som å komme hjem”.

Et velkjent skue

Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som oss, sa Drillo da han var landslagssjef for Norge.

Drillos poeng var at i USA har man en mer statistisk tilnærming til sport, preget av tallbaserte analyser. Her borte teller, måler og registrerer man alt av småpasninger og bevegelser. Dette gjelder i alle ”de fire store” – ishockey, basketball, baseball og amerikansk fotball. I europeiske sporter, og spesielt i fotball, har man tradisjonelt vært svært skeptiske til en slik tilnærming, og vært redde for at tall og satistikk skal ødelegge kreativiteten og spontaniteten. ”Robotfotball” har blitt brukt som et skremmescenario.

Marxisten Drillo og religiøse Bratseth på vei til USA for å spille fotball

Denne kulturforskjellen er ikke så ulik den man finner innenfor akademia. I psykologifaget står amerikanerne for det meste av utbredelsen av behavoristisk psykologi, en type ”hard data”-vitenskap som står i sterk kontrast til den tyske og franske psykoanalytiske vitenskapsformen. I sosiologifaget blir de de tyske historiske forklaringsmodellene utfordret av nærmest matematiske samfunnsmodeller fra Harvard, og innenfor økonomifaget har de amerikanske matematiske modellene fullstendig utkonkurrert de tyske metodene. Man kan fortsette en god stund å ramse opp fagfelt, men tendensen er ganske klar: Det er særlig de franske og tyske skolene som går dårlig sammen med de amerikanske.

De første ukene i New York fulgte jeg NBA-finalene på tv. Analysene under og etter kampene var mange, og svært gode. De brukte mye video og piler for å indikere hvor spillerne burde ha løpt og hva de gjorde riktig o. l, og mye tallmateriale for å bestemme hvor godt hver enkelt hadde spilt. Konklusjonene var ofte, som man sier i vitenskapen, ”kontraintuitive”. De gav et annet bilde av kampen enn førsteinntrykket. Det var slike typer analyser Drillo bragte med seg inn i fotballen, og som han benytttet som gunnlag for å revolusjonere taktikken. Drillo lente seg på sine tall og statistikker, og hevdet å ha belegg for at hans fotballfilosofi var mer effektiv enn andres.

Kritikken i europeisk fotball mot Drillo var hard, og i noen sammenhenger berettiget. Det ble innvendt at tall og statistikk ikke kan forklare alt som skjer på en fotballbane. Noe som er fullstendig riktig. Hvordan kan man f. eks. måle innsats? Innsats er jo en av de viktigste faktorene for å vinne en fotballkamp. Drillo var ikke blind for disse metodiske svakhetene ved noen av hans analysemodeller, men det spredte seg etterhvert en slags konsensus i fotball-Norge om at Drillos tilnærming ikke var heldig om man skulle vinne fotballkamper.

Romantikeren Åge Hareide ble ansatt, etter noe som liknet et folkekrav, da Drillos disippel Nils Johan Semb ikke klarte å føre Norge til VM i 2002. Fotball-Norge, i likhet med det meste av fotballverden, er nemlig preget av konservative romantikere. Sport skal først og fremst handle om følelser og lidenskap, ikke om tabeller og videoanalyse. Derfor kan man ikke lenger se kontraintuitive fotballanalyser på norsk tv. Som regel sitter det tidligere fotballspillere i studio og sier ting som at: ”De tapte fordi de ikke ville vinne nok” og ”Gode lag har flaks” osv. Dette er analyser som, riktige eller ikke, aldri fører til at man ser spillet på en ny måte. Man får, i beste fall, bekreftet sitt eget førsteinntrykk.

Jeg har derfor lenge vært spent på om møtet mellom den amerikanske sportskulturen og den europeiske varianten av fotball kunne skape en type fotballtilnærming som hadde med seg det beste av begge verdener. For fotball er endelig i ferd med å slå til i USA nå. Endelig.

Hvorfor fotball ikke har vært en særlig stor sport i USA, er et lite mysterium. Noen har hevdet at det hadde med den kalde krigen å gjøre, at gymlærere over hele USA lot fotball stå for alt som luktet av pysete, homsete kommunisme. Slik forklarte i hvert fall den amerikanske fotballskribenten Franklin Foer det i en kronikk som stod på trykk i Dagbladet for noen år siden. Jeg vet ikke. Europeere har lurt på det, og amerikanere har lurt på det. For amerikanerne vet at i resten av verden, der er det fotball som gjelder.

Flere forsøk har vært gjort på å lage en profesjonell amerikansk liga. I 1968 startet man ”North American Soccer League”, og hentet europeiske og sør-amerikanske storspillere på hell, som Franz Beckenbauer og Pelé, over dammen for å tekkes det amerikanske publikum. Masse penger ble spyttet inn i ligaen, og interessen for sporten vokste raskt. New York Cosmos hadde lenge rundt 40 000 tilskuere i snitt mens Pelé spilte der. Dessverre vokste ikke interessen raskt nok for utålmodige investorer som etter hvert trakk seg ut, og i 1984 gikk ligaen i praksis konkurs.

Pelé avsluttet sin karriere i New York, og ble en kjendis folk fremdeles husker i USA.

Alle de store stjernene hadde vært importerte utlendinger, og man hadde ingen breddeidrett å falle tilbake på. Den amerikanske satsingen begynte på topp, noe som førte til en rask, men kort periode med vekst. Det var en boble som sprakk. Men som med de fleste økonomiske bobler, skapte også denne grobunn for en annen, mer langvarig og sikker, oppgang. Man hadde tross alt sådd et frø av interesse, og fotball fortsatte å bli spilt rundt om i USA.

I følge FIFA, finnes det nå 24, 5 millioner fotballspillere i USA, noe som gjør fotball til landets største fritidssport. Denne posisjonen har sporten hatt i USA de siste 25 årene. Av disse 24, 5 millionene, er det bare ca 4 millioner registrerte spillere. Det er likevel åtte ganger så mange som Norges 500 000 registrerte og uregistrerte spillere.

Under fotball-EM var de new yorkske barene fulle av hipstere som ville gjøre ”som i Europa”, noe som forteller om en slags fotballfeber i landet, men som også illustrerer fotballens fortsatte problem i konkurranse med ”de fire store”. Europeisk fotball oppfattes, i likhet med mye annet av europeisk kultur, som soft og pysete. At hipsterne trykker sporten til sitt bryst, gjør ikke tingene særlig bedre. Fotball er da også spesielt stort blant jenter i dette landet, og i damefotball har USA vært best i verden i mange år. I 1999 var det 90 185 mennesker på Rose Bowl og så USAs damelandslag spille mot Kina! Fotball er stort, men dens status i USA kan minne om den statusen håndball har hjemme i Norge.

I 1996 startet man opp en ny profesjonell liga i USA, som en del av en avtale med FIFA. USA fikk arrangere VM i 1994, mot at de fikk stablet på beina en ordentlig liga. Satsingen var mye mer beskjeden denne gang, og sakte men sikkert har ligaen etterhvert fått rimelig solide bein å stå på. Tilskuersnittet er på rundt 15 000 per kamp, noe som er temmelig respektabelt. Den stadig voskende andelen av latin-amerikanske innvandrere til landet gjør også at fotballens fremtid ser ut til å ha et forholdvis solig fundament. Spenningen var derfor stor da man i fjor hentet David Beckham til L. A. Galaxy. Fotballens største stjerne skulle være med og løfte fotballinteressen til europeiske høyder. Nå er tiden kommet, mener mange amerikanske fotballelskere, som Galaxys klubbpresident Alexi Lalas.

Foreløpig er det usikkert hvor stor innvirkning Beckham har hatt på interessen for fotball. Han har klart å skape en hype, det er sikkert, men det meste av hypen ser ut til å dreie seg om ham selv som person, og sin egen famile. David og Victoria har endelig blitt superstjerner i verdens største økonomi. Deres vennskap med Tom Cruise har absolutt vært en av de viktigste faktorene i det spillet.

Hva gjør egentlig Beckham for fotballen i USA? Og kan han spille libero?

Mens fotballreferater som regel er små notiser i de amerikanske avisene, er referatene og kommentarene fra Galaxys kamper, viet stor plass. Sist lørdag, da Beckham gjestet New York for å spille mot New York Red Bulls, hadde alle avisene flere sider om evenementet, både i forkant og etterkant av kampen. Det meste handlet om Beckham som person, og om fotballens fremtid i USA. Er dette tidspunktet for det store gjennombruddet?

Slaver som vi er av main stream-media, dro jeg og Trine Lise til New Jersey for å se vår første fotballkamp på amerikansk jord. Hvordan spilles fotball her borte? Hvor stor stjerne er egentlig Beckham? Jeg var faktisk ganske nysjerrig.

Det første som slo meg, var at det hele var veldig godt tilrettelagt. Det gikk masse busser dikekte til stadionanlegget fra Manhattan. Red Bulls spiller på Giants Stadium, som tilhører NFL-lagene NY Giants og New York Jets, og som ligger i nabostaten, bare en 20 minutters busstur unna storbyen. Og hvilket anlegg! En lukket og intim gryte med plass til 80 000 tilskuere. På lørdag var det 60 000, men likvel, det var en sublim opplevelse å komme ut på toppen av stadiumet og se utover det folkehavet.

Høyt, høyt over banen kunne Trine Lise sitte og drikke øl.

Men supporterkulturen er veldig annerledes i USA. Med unntak av en hard kjerne, for det meste latin-amerianske, Red Bull-entusiaster i den ene svingen, var det stort sett hele familier og vennegjenger som satt og koste meg masse mat og en øl eller to. Lite synging eller utskjelling av dommeren, lite banning eller engasjement utenom målene eller de store sjansene. De lente seg tilbake og ventet på å bli underholdt.

Jeg tror kanskje dette kan være en av grunnene til at fotball aldri vil bli den aller største sporten her borte. For å få noe ut av fotball, må man engasjere seg, man må leve seg inn i spillet og bli rasende og jublende glad. Det er ikke som i basketball hvor det er scoring flere ganger i minuttet. Nei, fotball krever tålmodighet og mye konsentrasjon. Det krever øye for detaljer og en aktiv betrakter. Man kan sikkert si mye av det samme om de amerikanske idrettene også, men jeg tror dette gjelder i særlig stor grad for fotball.

Liknende rapporter finnes fra musikkverden, hvor europeiske band melder at de har problemer med å holde konserter i USA fordi publikum krever så mye underholdning. Mens en konsert i Europa mer er et samspill mellom artist og publikum, er en konsert i USA en forestilling foran et publikum. Som Liam Gallagher sa: ”I USA vil de ikke høre på musikken min, men se meg danse. Og det gidder jeg ikke.”

Kampen var i alle fall fryktelig dårlig, og jeg ble svært skuffet. Begge lag spilte en håpløst gammeldags fotball. Spillerne var rikignok gode på mange områder: De var fysisk sterke, godt trente, hadde god balanse og god grunnteknikk. Men de spilte på en måte som europeiske lag gjorde på 70-tallet. Det gammeldagse markeringsforsvaret ble gjennomført til det komiske, noe som skapte ekstremt store åpninger i begges lags forsvar. L. A. Galaxy, som trenes av nederlandske Ruud Gullit, spilte som Nederland gjorde for 20 år siden, med uendelig mange støttepasninger, og tok nesten aldri i bruk de store rommene som ble skapt. Red Bull spilte litt mer engelsk i angrep, hvor spissene foretok et par lure løp og de slo ganske ofte direkte bakrom. Red Bulls trener, Juan Carlos Osorio, har da også en trenerfortid fra engelsk Premier League.

Men, Beckham! Han spilte libero! Det har vel ikke vært en libero på høyt nivå siden Beckenbauers glansdager. Beckham ruslet litt fremme i angrep. Så nede i forsvar, litt på høyre side, litt på venstre. Underlig.

Fusjonen mellom de to sportskulturene hadde, merkelig nok, skapt en gammeldags type fotball. En fotball som med spillere av dette kaliberet produserte masse situasjoner foran målene, og som sikkert passet det amerikanske publikummet ganske godt. Men det er en type fotball som man aldri vil komme til å vinne VM med.

Jeg var tilsvarende skuffet etter å sett amerikansk TVs deking av fotball-EM. Jeg hadde håpet på hard core analyse, men fikk i stedet presentert selvfølgeligheter fra innleide briter. I stedet for å skape noe nytt, importerte man noe velprøvd og gammelt.

Det tar tid å utvikle fullverdige sportskulturer. Akkurat som en klassereisende alltid vil avsløre sin bakgrunn gjennom måten å formulere seg på, enten ved å velge de gale uttrykkene, eller ved å prøve for hardt med de rette uttrykkene, vil også en nyfrelst fotballsupporter avsløre seg. For å være et fullverdig medlem av fotballfamilien må du ha vokst opp med kulturen rundt deg på alle bauer og kanter. Du må ha det under huden. Derfor rynker jeg alltid litt på nesen når jeg leser amerikanske forståsegpåere, som Danel Foer eller sportskommentatorer i amerikanske aviser, som skriver om fotball. De har ofte peiling på mye, men de har ikke tilstrekkelig peiling på fotball.

De lider av det Bourdieu kalte ”allodoksi”, en slags kronisk kulturell mangelsykdom, som man aldri riktig blir kvitt. Når skal man juble, når skal man reise seg i håp om en stor sjanse, hvilke ord bruker man for å beskrive en pasning, dette er kunnskap som overføres så subtilt at man ikke kan tilegne seg den annet enn ved å vokse opp i kulturen som produserer den. Som når Daily News skriver like mye om spilleres antall målgivende pasninger som antall mål. Det er ikke direkte galt, det kan hende dette er en god innfallsvinkel for å forstå spillet, men det er ikke kultur for å skrive på den måten i fotballverden. Her teller man stort sett bare mål. Det er i hockey og basket man har for vane å telle målgivende. Det er kanskje ikke så rart at amerikanerne er nølende til å forsøke å lage noe nytt ennå, så lenge det finne snobbete fotballpurister som meg selv og mange andre i denne verden.

Når USAs fotballfamilie klarer å riste av seg sin allodoksi, og ikke lenger føler seg underlegne den europeiske eller sør-amerikanske fotballfamilien, er mitt håp at det beste fra den amerikanske sportsverden kan bli viktige prinsipper innenfor fotballen også. La meg avslutte med noen eksempler på hva jeg håper kan overføres:

Alle ”de fire store” har i mange, mange år avholdt såkalte ”drafts”. Drafts foregår mellom hver sesong, og er basert på avtaler mellom spillernes fagforening og klubbene. Alle spillere som er nye i ligaen blir presentert for ligaens lag. Det laget som endte sist får lov å velge seg en ny spiller først, det laget som endte nest sist får velge neste osv.

Dette enkle systemet er utviklet for å hindre at hele ligaen kollapser økonomisk i jakten på de beste spillerne, og at ikke alle beste spillerne fordeles på et par superlag, slik vi ser fotballen utvikle seg i f. eks. England, Skottland, Spania, Nederland og Italia. I disse landene er vi vitne til ”fotballkapitalismens siste krampetrekninger”, som Nils Arne Eggen sa.

Etter drafring er en spiller er bare bundet av klubben som velger ham i et visst antall sesonger. Etterpå kan han gå hvor som helst. Ytterlige restriksjoner er derfor innført i NHL og MLS (fotball-ligaen) og man opererer faktisk med lønnstak for å sikre konkurransen. I MLS kan man få dispensasjon for å betale en stjerne høyere lønn enn de andre (som var grunnen til at man klarte å få lokket David Beckham over), men dette tiltaket fungerer ellers ganske knirkefritt, etter hva jeg forstår. Det har skapt ligaer med mange gode lag, som de beste spillerne sprer seg på.

Å oppleve fotball i dette landet, en sport som er så kjent for meg, gjør at jeg, som jeg gjør mange ganger om dagen, forstår hvor mangfoldig dette landet er. Hvor likt det kan være, og hvor forskjellig det ofte er fra Europa. Og jeg tenker at de beste våpnene mot det mange i Norge, med en ryggmargsrefleks, kunne kalt amerikanisering, gjerne er utviklet her i USA. Hadde fotballen blitt oppfunnet i USA, hadde alle spilt som Drillos, og den hadde kanskje ikke vært så infisert av penger som den er nå.

Som kunsthistoriestudent får man stadig høre av foreleserne, hvor viktig det er å se de originale kunstverkene i levende live. Hvis kjennskapen til verdens største kunstverk kun stammer fra gjengivelser i bøker eller fra lysbilder, går man glipp av noe, har mantraet vært. Jeg må innrømme at jeg ikke har tatt dette rådet nok på alvor.

Olafu Eliassons “New York City Waterfalls”

Et verk som har skapt aldri så lite furore i New York i sommer, er Olafur Eliassons ”New York City Waterfalls”. Idéen er ganske enkel: bygg fire fosser som omkranser East River. Det er også alt det er. Fire stillaser som spyr ut store mengder vann. Ingen naturromatisme er å spore. Ingen politikk. Bare vann og stillas.

Fotografier av verket, yter det slett ikke rettferdighet. For poenget med et slikt verk, er at det forandrer seg alt etter hvordan du møter det. Enten man står på kloss hold ved en av fossene og hører vannsuset, eller ser alle fire ovenfra mens man spaserer over Brooklyn Bridge, eller angriper fossene en etter en, som passasjer i den nye IKEA-fergen som bringer folk gratis fra Manhattan til Brooklyn. Man kan velge å se dem i dagslys, eller i kunstig belysning om kvelden. Noen ganger tar vinden tak i fossene og leder vannspruten en vei, andre ganger kan man skimte regnbuefarger i vannet.

Blant de viktigste kunstbegrepene i etterkrigstiden, finner man ”site specific art”. Dette kan benyttes om kunstverk som er laget for ett bestemt sted, og som formodentlig vil miste det meste av sin virkning om det flyttes, eller oppleves gjennom et fotografi eller film. Eller riktigere: Verket vil få en helt annerledes virkning om det ikke oppleves der kunstneren har plassert det. ”New York City Waterfalls” må kunne sies å være site specific.

”Site specific art” er inspirert av fenomelogi, på den måten at opplevelsen uløselig knyttes til tilstedeværelsen. Alle tenkelige beskrivelser, eller andre former for gjengivelser, vil aldri kunne gjengi opplevelsen av det å møte et kunstverk på nært hold. For utøvere av site specific art, er det også denne delen av opplevelsen av kunstverket, den delen som ikke lar seg gjengi, som er den viktigste ved kunstopplevelsen.

Men skal jeg være ærlig, har ikke Eliassons fosser skapt de støste bevegelsene hos meg denne sommeren. Jeg ser dem hver dag, i det jeg ankommer Manhattan med Staten Island-fergen, og de slår meg ikke i bakken, slik synet av en opplyst frihetsgudinne faktisk kan gjøre (det er en statue som er absolutt har vokst i min aktelse etter at jeg så den på nært hold) eller skyskraperne i finansdistriktet gjør nesten hver dag. Fossene er fine, og jeg vil nok savne dem litt når de forsvinner i oktober. Jeg har ingenting i mot dem, men jeg har ikke de sterke følelsene for dem, heller. Jeg er såpass kjedelig at jeg faktisk liker dem best når de er opplyst. Men det er nå det.

En annen hot utstilling, er med pop-artkunstneren Jeff Koons, kanskje verdens største kunststjerne de siste årene. Utstillingen befinner seg på taket av the Met, og heter ganske enkelt ”Jeff Koons On the Roof”. Jeg har egentlig ikke oppfattet Koons kunst som særlig site specific, men mer som en idékunst, i samme gate som Warhols og Duchamps kunst. Dette er vel den type kunst som best lar seg reprodusere, nettopp fordi kunsten ofte er maskinproduserte reproduksjoner. Duchamps originale pissoar ble faktisk aldri stilt ut. Det ble tatt av utstillingen før åpningen, og har gått tapt. Men verket lever likevel videre gjennom Stieglizt fotografi fra før selve utstillingen, og fra senere reproduksjoner, gjort av Duchamp selv. Her er det altså selve idéen, selve handlingen (å stille ut et pissoar) som er kunstverkets fremste apell.

Kan hende jeg har sovet i timen, men det er slik jeg har oppfattet Koons kunst også, som hovedsakelig idébasert kunst. Det er også i samme åndedrag som Warhol og Duchamp han oftest presenteres i main stream-kunstomtaler. Denne type kunst har ikke tiltalt meg særlig, av mange grunner som det ikke er vits i å komme inn på nå, men møtet med Koons gassballonger avslørte for meg en side ved Koons kunst jeg ikke har vært tilstrekkelig klar over før.

Jeff Koons On the Roof

Verkene er, i likhet med Eliassons fosser, enkle som idéer. De ser rett og slett ut som gigantiske heliumsballonger, knyttet og vridd til forskjellige figurer: et hjerte, og en hund. Men verkene innehar noen spesielle taktile kvaliteter som får en nærmest til å bli stående som fjetret, der man møter dem, i solskinnet på taket å av the Met. De fremstår med en heliumsballongs letthet, men er likevel tydelig laget av et tungt metall. De folder seg i kantene, like naturlig som en ballong, men man forstår at dette er tilsiktet fra kunstnerens side, en tilsiktet naturlighet Denne spenningen mellom tung og lett, og naturlig og konstruert, er ikke lett å gjengi i skriftlig form, og kan høres banal ut, men er virkelig flott å oppleve i live. Ballongene er gigantiske og urørlige, og skinner som det blankeste metall i sommersolen, samtidig som de ser ut som om er like ved å lette fra taket de står på.

Disse kvalitetene ved Koons verk går ofte tapt i omtalene av dem, og avslører noe av problemene kunsthistoriefaget sliter med om dagen: Færre og færre av studentene bruker særlig mye tid i kunstgallerier. Mens man før måtte dra rundt i verden for å studere den store kunsten, kan man nå finne det meste på nettet og i kunstbøker. Dette har ført til at det har blitt lettere å sammenlikne kunst og sammenføye informasjon, men noe sentralt går altså tapt. Kanskje noe av det viktigste

Jeff Koons On the Roof

Den tredje utstillingen jeg vil si litt om, er den store retrospekitve utstillingen av William Turners verk, også den på the Met. Turners verk var jeg klar over hadde noen særlige taktile kvaliteter. Dette har blitt understreket til det kjedsommelige på forelesninger opp gjennom årene: Hvordan man kan finne store chunks av maling på lerretet, hvordan man kan se penselstrøkene, knivskrapingen, og ikke minst neglemerkene han satte i oljemalingen. Ja da, jeg visste om det, men forstod det ikke. Man kan rett og slett ikke forstå det før man står rett ved disse monumentale bildene, og kan granske dem på nært hold.

Turner malte i en tid hvor landskapsmalerier var lite ansett. Landskapsmaleriene fra 1700- og tidlig 1800-tallet var vanligvis små, behagelige og harmoniske, preget av duvende åser og menneskelige avtrykk i landskapet, som broer, små hus osv. Den rene, ville natur ble oppfattet som vulgær, og ”det sublime” var ikke en estetisk verdi i det hele tatt. Dette endrer seg i romantikken hvor det rene, ville og ubesudlede, det dramatiske og sublime, blir de viktigste estetiske verdiene.

Men Turner var langt forut for sin tid med sine grandiose naturmalerier. Selv om ingen av dem er rene naturmalerier, slik vi finner hos f. eks. I. C. Dahl. På Turners tid, var det en type maleri som var knyttet til disse store formatene, og det var historiemaleriet. Historiemaleriet skildret en fortelling, gjerne fra bibelen eller det gamle Rom, og var forbeholdt menneskelige bedrfiter.

I Turners historiemalerier, forsvinner derimotnesten menneskene. De er som regel malt enkelt og pent på den tidens maner, men ofte bortgjemt som nede i et hjørne, mens de nærmest forsvinner i den voldsomme og kraftfulle naturen. Disse naturskildringene er ofte mye grovere enn menneskeskildringene, noe som er gjort for å skape liv og dynamikk og kraft, mer enn billedlikhet. Turner ville ta tilskueren med inn i opplevelsen av stormen, heller enn å skildre den dokumentarisk.

Snow Storm: Hannibal and his Army Crossing the Alps, utstilt i 1812

Når man ser verkene på nært hold, er det ingen tvil om hva som var Turners besettelse: det var naturkreftene. Det er disse som er viet klart mest tid i skapelsesprosessen. Man kan da se på hans historiemalerier (for de forteller alle en menneskelig historie) som en slags unnskyldning for å male natur i stort format, og at om han hadde levd i en annen tid, ville han gitt en god beng i å male de små historiske scenene nede i hjørnet. Men man kan også velge å se på maleriene som bilder på menneskets underlegenhet i forhold til naturen. Hvor små, ubetydelige og maktesløse vi blir i det en kraftig storm bryter løs.

Alt dette strømmer på i løpet av noen sekunder, stilt foran Tureners største verker. Bare det store formatet i seg selv, er nok til å ta pusten fra en. Det er særlig to ting som man blir slått av ved nærkontakt med Turners kunst. Det ene er hvordan Turner er så til de grader til stede i verket. Man kan se spor etter hans fingre, penselstrøk, hans ville omgang med oljemalingen – produksjonen av verket er rett og slett en viktig del av verket. Dette fikk han da også mye kritikk for i sin samtid, hvor de opplevde kunsten hans som uferdige skisser.

Det andre man oppnår ved å oppleve denne kunsten på nært hold, henger noe sammen med den første tingen, og det er de taktile kvalitetene. Lerretet er ikke flatt, men bølgete og levende. Begynner man å gå inn i disse sidene ved verkene, er det som om motivet forsvinner, og maleriene fremstår mer som en type skulpturer.

Noen av disse spørsmålene diskuterte vi løst og fast i en uke, mens vår gode venn Gaute Zakarissen var på besøk (mer om det besøket i neste bloggpost). En dag Gaute og jeg spankulerte nederst på Broadway, pekte han mot Battery Park, og fortalte at der borte fantes det et kunstverk som hadde stått ved World Trade Center. Vi tok turen bort og kunne se en metallkule, oppskraft og ødelagt, men likevel gjenkjennelig som en kule. Den stod i sin tid mellom de to skyskraperne, og er ikke forsøkt restaurert i ettertid, men utstilt slik man fant den. Vi koblet den straks til det vi tidligere hadde pratet om. ”Historien har skrevet seg inn i verket”, som Gaute sa.

Som i Turners verk, er de taktile kvalitetene også her en viktig del av verkets historiske kart. Man opplever størknet tid i møtet med gjenstanden. Og det er når jeg opplever tidens tegn, på en slik slående måte, at jeg blir satt tilbake til en tilstand hvor verden rundt meg oppleves som ny og spennende, i seg selv, og hvor jeg nesten ikke husker på det jeg vet eller har lært om verden, men forsvinner inn i en barnslig gransking av overflater og former. Det er denne formen for kunstopplevelse man ikke kan gjengi i kunstbøker.

EPILOG
Jeg sitter ute på fergen inn til Mahattan. To små spansktalende jenter står ved rekkverket og styrer på med et eller annet. Plutselig roper de begge entusiastisk: ”Agua, agua!” mens de peker utover fjorden. Jeg lurer på om de er litt treige, for vi har vært ute på vannet i nesten tjue minutter. Men så forstår jeg hva de peker på. Det er en foss. En flere meter høy, svær foss, i East River! Den er egentlig ganske kul. Det er jo en foss!

Ikke noe banebrytende greier, men ting som jeg har kjent på selv, og poenger som jeg er veldig enig i. Grunnen til at jeg sysler litt med Yoga og Tai Chi, ligger nok i det at jeg søker et roligere indre, noe jeg vel deler med svært mange andre.

”Listeners who are not too distracted, can call in on…”, sa programlederen, og fikk meg plutselig til å følge med. Som når et barn blir avslørt midt i leken og kommer til seg selv igjen, sånn stod jeg på kjøkkenet og følte meg nesten litt flau, av en eller annen grunn. Jeg ble, i et lite sekund, veldig klar over meg selv og at jeg lærte om viktigheten av å konsentrere meg, mens jeg egentlig holdt på med noe annet. Det var en ubehagelig selvinnsikt. Egentlig gikk det på ting jeg visste om meg selv, men det var et av de øyeblikkene hvor man ser veldig mye av seg selv på veldig kort tid.

Det kan høres rart ut, men sånn var det nå en gang. En grunn til det, tror jeg ligger i at jeg har gått rundt med tanker om slike saker i bakhodet en stund. Needless to say: Her i New York, og i høyeste grad på Manhattan, er det mye som distraherer, og jeg har merket at jeg ganske fort har endret måte å møte verden på. Som et ledd i en overlevelsesstrategi, har kroppen og hodet mitt begynt å åpne seg for omverdenen på en annen måte.

Paradoksalt nok, har jeg, for å beskytte meg mot de mange og intense inntrykkene, begynt å ta inn nærmest alt på en gang. Det er enormt lett å komme i snakk med folk i denne byen, og det skjer hele tiden. For noen dager siden, på subwayen, hadde vi en lang samtale med en middeladrene fyr som var sjakkfrelst. Han ble giret da han forstod at vi kom fra samme land som sjakktalentet Magnus Carlsen. ”You better get the Norwegian papers today, cause he just won a great victory.” Vi snakket sammen et kvarters tid, og forlot hverandre på perrongen på 76. gate, Upper West Side.

Det er litt tilfeldig at jeg kommer på denne hendelsen, fordi jeg glemte den egentlig ganske raskt. Og her er vi ved kjernen: Slike ting hender hele tiden, og jeg glemmer fort de fleste av disse små oppleveslene. Hadde jeg kommet i prat med noen på t-banen i Oslo, hadde jeg i hvert fall husket det godt frem til kvelden.

Tenker på Paul Auster

I Paul Austers ”New York Trilogy”, finnes det en passasje som beskriver hvordan hovedpersonen Quinn elsker å gå på lange turer rundt i New Yorks gater. I ukjente nabolag, og eksotiske strøk – ikke for å oppleve noe nytt, men for å miste seg selv. Han forsøker å forsvinne, mer enn å føle seg i live. Jeg tror dette er noe av det som som skjer med meg her borte. Opplevelsene blir flere, og trenger derfor mindre inn. Man blir mer i møtekommende, og derfor mer overflatisk. Man går lett med strømmen, med verdens flyt, i stedet for mot. Man forsøker ikke å kontrollere omgivelsene, men i stedet å akseptere dem.

Det kan minne om opplevelsen som beskrives i den daosistiske fortellingen, hvor Konfucius (som ofte er gjenstand for latterligjøring i de daoistiske fortellingene) ser en mann hoppe ut i en strøm, så sterk at ingen fisk kan svømme der. Konficius tror at mannen ønsker å ta sitt eget liv, og beordrer disiplene sine til å stille seg ved vannkanten for å trekke mannen opp. Mannen kommer til syne over vannflaten, syngende på en sang, mens han lett flyter av sted med strømmen. Konfucius løper etter mannen, og spør ham: ”Har du en spesiell måte å holde deg flytende på?” Mannen svarer: ”Jeg går under og over vannet med bølgene, uten å tenke på meg selv. Jeg går med strømmen. Det er sånn jeg holder meg flytende.”

Nesten sånn er det. Litt som daoisme, men også ikke helt som daosime, likevel. For i daoisme, handler det om å komme nær den umiddelbare opplevelsen, den opplvelsen av verden som små barn har. Nær ”væren”, ville Heidegger sagt. På Manhattan, ledes man lett mot nummenhet. Det motsatte, rett og slett. Som jeg nå oppdager at det så lekkert står i The New York Trilogy:

”By flooding himself with externals, by drowning himself out of himself, he had managed to exert some small degree of control over his fits of despair. Wandering, therefore, was a kind of mindlessness.”

Ikke så ulikt den daoistiske mannen i strømmen, bortsett fra at daoismen søker mindfulness.

Vi er klar over dette, og merker begge denne nummenheten forholdsvis tydelig. Det er deilig å la seg dra med i strømmen, men det kan lett lede til at man mister selve opplevelsen. Derfor passer vi hele tiden på å minne hverandre på hvor vi er (”psst, vi er i New York”), siden oppholdet vårt er så kort, og ikke minst siden livet blir litt bedre å leve av det.

Trine Lise følger strømmen, men er forhåpentligvis i stand til å kunne ta et saftig tygg av tilværelsen, av og til.

På tirsdag var jeg en tur på biblioteket for å gjøre kopier av noen sider i bøker som jeg ikke har selv. Å gå på biblioteket i New York, er ikke som å gå på biblioteket i Norge. Før vi fikk gå inn, måtte selvsagt veskene våre inspiseres. Dette er ganske vanlig i byen, og vi begynner å bli vant med det. Vi ruslet så inn i en imponerende aula, med lysekroner og marmor og full pakke. Vi fant en trapp å gå opp, og for så å finne biblioteksbutikken i andre etasje. Vi gikk opp enda en etasje og fant noen søkemaskiner et rom. I et annet var det en liten utstilling. Vi ble begge rådville, og spurte hverandre, sånn nesten i kor: ”Hvor tror du alle bøkene er?”

Noen minutter senere fant vi noen rom med bøker. Rommene bar titlene til filantropene som hadde velsignet disse delene av samlingen. Da vi røsket tak i døren for å åpne, viste det seg at den var låst. Vi trengte et acsess card, ble vi fortalt. Det var bare å gå ned i informasjonsskranken i første. De visste hva som måtte til. Greit nok.

Og det visste de. En smilende dame fortalte at det bare var å gå opp igjen i tredje. Der ville vi finne hovedskranken, og de ville guide meg videre.

Vel oppe i tredje, fant jeg frem til hovedskranken, og de viste meg til en maskin hvor jeg måtte fylle ut et søknadsskjema. Jeg fylte ut skjemaet, fikk en kvittering, og gikk så til et nytt rom for å hente kortet. Der viste jeg gyldig ID, og vips var jeg klar til å finne bøker og å kopiere. Trodde jeg.

Det viste seg at jeg måtte søke opp bøkene, skrive ned en kode for hver bok, fylle ut et par små skjemaer med informasjon om hvilken plass jeg ville sitte og lese bøkene på, og så gi skjemaene til bibliotekarene i det aktuelle rommet. I mitt tilfelle: kunstrommet.

De mottok skjemaene mine, og sa at nå ville det bare ta en 20-40 minutters tid, så ville bøkene ligge på den plassen jeg hadde reservert. Det gjorde de også. Men i mellomtiden måtte vi vandre rundt på museet, fordi man ikke kunne lese annet enn kunstbøker i dette rommet (på vei ut av kunstbokrommet, sjekket de veskene våre).

Kanskje er det like kjedelig å lese dette som å oppleve det, så jeg skal ikke trøtte dere lesere med for mange detaljer, men bare for å avslutte denne historien: Jeg leste i bøkene, fant det jeg ville ha, måtte gi bøkene til bibliotekaren i kunstbokrommet som godkjente at disse bøkene kunne kopieres, og som da gav meg en grønn lapp. Denne lappen måtte jeg ta med meg til et nytt rom (på vei ut av kunstbokrommet ble veskene sjekket på ny) hvor jeg viste frem lappen til en fyr, som til slutt gav meg lov til å kjøpe et kopikort og begynne å kopiere. Fyyy faen, for et krøkkete system!

Det var ikke det at ikke alt gikk som det skulle, for alt gikk akkurat som det skulle, men det bare tok så enormt med tid. Mens jeg gikk rundt der, som en lydig bikkje, og forsøkte å kopiere noen få sider, begynte jeg å forstå den vanlige amerikaners skepsis mot byråkrati.

Ting er svært godt organisert her. Det fungerer, men for en europeer, fremstår det oftest som overorganisert. Både i offentlige virksomheter jeg har vært borti (jeg gidder ikke å trøtte dere med fortellingen om visasøknaden) men også i private. Ja, faktisk mer i private, har jeg en følelse av. ”New York Public Library” er en privat drevet institusjon. Den er riktignok en non-profitorganisasjon, men er likevel privat drevet, med alt det innebærer. For meg gir det mening å ha dette i bakhodet når jeg forsøker å forstå hvorfor de er så livredde for bøkene sine. Den originale gutenbergbibelen kan jeg forstå at de beskytter godt, men utgaver av bøker som fremdeles er i salg?

Ved de offentlige norske bibliotekene gir de litt mer beng i om de mister en bok eller to, så lenge bibliotekene er brukervennlige. Penger får de uansett. Det går med noen ekstra penger på dette, men den stikker ikke kjepper i hjulene for at bøker og informasjon blir delt, i alle fall. Ved det private biblioteket i New York, får man ikke låne med seg bøker hjem, en gang!

Kanskje sparer til og med de norske bibliotekene inn penger på å lønne færre folk til å opprettholde disse krøkkete systemene, og på å ha mindre sikkerhetsvakter o. l.

Karl Polanyi, en av den økonomiske sosiologiens viktigste menn sa en gang: ”Laissez-faire was planned, planning was not”. Med det forsøkte han å få frem at det frie markedet krever en hel del reguleringer. Det krever et lovverk som gir alle aktørene på markedet en form for foutsigbarhet, det krever en konstitusjon og politi som garanterer den private eiendomsretten, og en mengde andre ting som måtte være på plass før det frie markedet fikk utfolde seg. Derfor: ”laissez-faire was planned”

Men når det frie markedet fikk utfolde seg forstod alle, både de som tilhørte venstre- og høyresiden i politikken, at regler måtte til for å bøte på mange av de skadene markedet påførte samfunnet. Derfor kan vi se, i alle land som innfører et tilnærmet fritt marked, at i takt med markedets grad av frihet, vokser også antall reguleringer og inngrep i markedet. Vi kan se regler om hygiene, mot korrupsjon, minstelønn, arbeidsmiljølov, grønne avgifter, lover mot barnearbeid og en mengde andre saker. All denne ekstra planleggingen oppstår ofte ut fra spesifikke behov, og ikke fra helheltige ideologier. Polanyis poeng er at både høyre- og venstresiden innfører restriksjoner på markedet. Han kaller denne utviklingen for ”the double movement”.

I den amerikanske politikken er det stort sett inngripner i markedet som diskuteres om dagen, og republikanerne ser ut til å være de mest kreative. Bush foreslår å slå tilbake mot den høye oljeprisen ved åpne for boring i vernete havområder. McCain kan tenke seg bensinavgiftsfrie helger. McCain vil bygge kjernekraftverk for å bøte på energimangelen. Dette er den eneste måten å overleve i laissez-faresamfunet på: når markedet skaper et problem, må noen fikse det ved å begrense markedet, eller lede det inn på andre veier.

Hva hendte i USA på 1960-tallet når kvinner og svarte ikke kom inn på jobbmarkedet? Det offentlige grep inn. Hva hendte når arbeidsgivere gav så lav lønn at de ikke holdt liv i arbeiderne sine? Det offentlige grep inn. Akkurat i dag leste jeg om at den nye pensjonsreformen, som skal oppmuntre folk til å stå lenger i arbeid, ikke funker fordi markedet har en tendens til å støte fra seg folk over 50 år. Hva tenker man på å gjøre?

Dette fører til at USA er et av de mest gjennomregulerte samfunnene i verden. Bare det å kjøpe frimerker er en liten operasjon. Et innringingsprogram jeg fikk med meg på radioen i morges, tok opp at Cental Park, byens største fristed, nå er så gjennomregulert at den plassen som er igjen til å bare tumle på, og ikke gå i dyrehage, jogge, sykle, spille baseball, lacrosse eller spise på restaurant i, er nesten ikke-eksisterende, og den er bestandig full av folk. Hva ble foreslått? At det måtte bygges flere parker.

Økonomene kaller disse behovene for reguleringer for eksempler på”markedssvikt”. Jeg vil heller kalle dem for eksempler på”markedslogikk”.

PS. Det offentlig drevne bilioteket i Queens har en mye større sirkulasjon av bøker enn New York Public Library. Go figure.

Suleiman var blant de første vi hilste på i nabolaget her. Han er en åpen og sprudlende person som har god kontakt med Sarah og Oswaldo (de vi leier huset av). De inviterte ham på en kopp te før de forlot huset, slik at vi skulle bli litt kjent med ham. Suleiman var kunstner, kunne han fortelle den første dagen. Han var i USA for å tjene penger og lære seg diverse teknikker og slikt, så han kunne dra tilbake til Senegal og gjøre det stort.

Han skrøt av at han nå, etter kurs i USA, kunne arbeide i photoshop, og forandre bakgrunnen på fotografier til akkurat det han ville. Ikke noe problem. Han levde av å lage trykk på t-skjorter og andre småting. Drev sin egen business, til og med.

Jeg smilte inne i meg, og tenkte at ”kunstner” nok har en annen betydning i Senegal enn i det vestlige Europa. Vel kan man være avansert med photoshop, men ingen t-skjortemakere vil vel finne på å kalle seg selv noe så pretensiøst som ”kunstner” i Norge.

Av en eller annen grunn føler Suleiman et visst ansvar for oss. Jeg tror han anser oss for å være hans gjester, eller noe i den dur. Han beklager hele tiden at han må jobbe så mye, og at han snart skal ta seg fri. ”Just wait until after the Puerto Rican parade”. Han hadde tydeligvis mange t-skjorter som måtte bli ferdig til da.

For oss gjør det ingen ting at han jobber, men vi sier likevel til ham, hver gang vi møtes, at han ikke må jobbe så mye, og huske på å slappe av og ikke slite seg helt ut (fyren jobber fra seks om morgenen til tre om natten, av og til). Stakkar, han har ansvar for familie hjemme i Senegal, ansvar for seg selv og sin egen husleie og mat, for alle kundene sine, pluss at han føler ansvar for meg og Trine Lise.

Jobbsituasjonen hans har heller ikke bedret seg etter at hans venn fra Senegal, Bobo, har kommet på besøk. Bobo snakker ikke et ord engelsk, og skal bo hos Suleiman til midten av august. Suleiman fortalte at det er en senegalesisk tradisjon at man må ta godt vare på gjestene. Man må gi dem mat, klær, venner og noe å gjøre. ”You have to do eeeeverything”, sa Suleiman en dag. Derfor måtte han jobbe enda mer nå. Han hadde jo en ekstra munn å mette. Han hadde ikke noe valg, mente han. Slik var vanlig i Senegal, han hadde selv fått den samme behandlingen da han først kom til USA.

Men på mandag tok han seg fri for å slappe av og være med Bobo. På kvelden ble vi invitert over på senegalesisk middag i hans bitte lille kjeller. For første gang i mitt liv satt jeg og delte fat med tre andre. Det var egentlig ikke så spesielt, men ganske hyggelig.

Etter maten ville Suleiman plutselig vise oss kunsten sin. ”I am very good. I can make everything”. Han viste oss cheesy t-skjorter med puppedamer (”Very popular among the hispanics”), og enkle photoshopgreier med noen glorete blomster og sånt. Jeg husker ikke alt vi fikk se. ”And here are my paintings”, sa han, og gav oss enda en bunke med bilder.

Vi var begynt å bli litt trøtte av å se på tingene hans, men så kom da maleriene. De var altså så flotte at det nesten ikke var til å tro at dettte var laget av samme mann som stod bak de puppedame-t-skjortene! Fulle av liv og farger og drømmeriske motiver, delikat malt med den største selvfølgelighet. Alle sammen! Sikkert ti, tyve mesterverk viste han frem, pluss noen utsøkte installasjoner!

Vi ble begge nesten målløse. ”Wow, they look very dreamy”, var alt Trine Lise fikk seg til å si. ”Yes”, sa Suleiman rolig, ”When I was living in Senegal, I didn´t have as much to do as have now. I slept a lot, woke up and tried to make a skecht of my dream, and went back to sleep.” Senere forsøkte han å fange disse drømmene på lerret, fortalte han.

Selv om bildene fremsto som komplett surrealistiske, var de visstnok mettet med symbolikk. Han forsøkte å forklare oss tanken bak et par av dem. De spilte på Senegalesisk historie og kultur på en fiffig måte. ”You have to be educated to understand this”, sa han med en finger mot tinningen.

”And here we have more t-shirts…” begynte han. Men jeg var ikke klar for å slippe bildene ennå. ”But, have you ever sold these paintings?” spurte jeg. ”No, I won´t sell” svarte han kontant, og viste entusiastisk frem et foto hvor han hadde klippet seg selv inn ved siden av datteren som bor i Senegal. Men jeg ville ikke gi meg: ”But, you can sell these paintings and make a lot of money”, insisterte jeg. ”No, I´m crazy. I won´t sell my paintings. They are only mine”.

Vi ble sittende en stund til og se på bilder han hadde manipulert, før vi trakk hjemover i 2-tiden om natten. Senegaleserne fulgte oss til døren og gav oss gode klemmer. Trøtt og fortumlet ble jeg sittende på kjøkkenet og tenke. Jeg kunne ikke slippe tanken på de maleriene.

Noe av det rareste var at han ikke så kvalitetsforskjellen på disse flotte maleriene og alt det andre han kokte i hop. Det var tydelig at maleriene var mer personlige, at han var knyttet til dem mer følelsesmessig, ettersom han nektet å selge dem. Men han viste dem frem midt blant andre simple produksjoner, som om alt var jevnbyrdige deler av hans kunsterskap.

Det slår meg, i det jeg slukker lyset på kjøkkenet og skal til å rusle opp på soverommet: Dette er jo en veldig god illustrasjon på hvor spesielt og snevert det moderne vestlige kunstbegrepet er. Mens jeg raskt kategoriserte arbeidene hans i ”kitsch” og ”kunst”, tror jeg ikke den tanken hadde falt ham inn i det hele tatt. Han hadde sikkert lagt like mye tanke og arbeid og flid bak photoshopbildene som maleriene. Han bare eier ikke mitt særegne vestlige, moderne finkulturfilter.

EPILOG
Etter en lang dag på the Metropolitan Museum of Art, sitter jeg på subwayen og er utslitt, men også oppgiret etter mange store opplevelser. Jeg har hatt det helt supert, og føler meg nesten som et nytt menneske. At finkultur kunne gi så mye kribling i brystet og hjernebarken, ante jeg virkelig ikke. Jeg har aldri opplevd det slik før, mener jeg. Men så er det altså det fineste av finkulturen jeg har sett.

Plutselig ankommer et par artister vognen, slik det ofte gjør i New York. De er fremdeles andpustne etter opptredenen i vognen foran, men går rett i gang med nummeret sitt: Den lille av dem skrur på en boomblaster med noe fet funkmusikk, mens han høye snakker litt med publikum, forklarer hvem de er, (uten at jeg fikk det med meg), og så setter de bare i gang med skikkelig rå popping (en form for street dance). Publikum er med fra første sekund, ler og klapper, i noen minutter, før showet virkelig skifter momentum, og de to danserne begynner å gå i spagat, slå salto og stå på hendene, midt i denne halvfulle vognen! Og det er skikkelig kult også. Ikke nok med at de er atletiske som bare helvete, men de groover skikkelig, bruker humor og shower og får stemningen til å reise seg flere hakk på inne på subwayen.

Etter at de er ferdig, kjenner jeg et rush i brystet, helt på linje med, ja kanksje til og med bedre enn, de rushene jeg fikk på the Met noen timer i forveien. Jeg tenker: ”Hvorfor i helvete må jeg være programmert til skille mellom høy- og lavkultur, når brystet mitt nekter å gjøre det skillet?” Adorno kan bare gå hjem og legge seg.