DERFOR BLOGGER JEG IGJEN

OLYMPUS DIGITAL CAMERABloggeren intervjuer seg selv.

MARKUS: Markus Gaupås Johansen, jeg har valgt å begynne å blogge igjen. Betyr det at jeg plutselig har masse fritid jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med?

MARKUS: Nei, ikke i det hele tatt.

M: Tenkte meg det. Er det andre motiver? Damer? Pengetrøbbel? Har jeg et produkt å selge?

M: Nei, ingen av delene. Dessuten tror jeg det finnes mer effektive metoder for å oppnå de målene jeg nevnte enn å blogge. Jeg har bare ekstremt lyst til å blogge. Jeg har lyst til å skrive lange bloggposter igjen. I den vanlige jobben min har jeg bare mulighet til å tenke korte tanker. Jeg savner å tenke litt lengre tanker.

M: Jeg har jo skrevet en del andre ting i det siste som ikke er så lett å finne på internett. Vil de dukke opp på bloggen min?

M: Ja, det er jo også en grunn. Jeg har holdt tullete foredrag, skrevet i papiraviser og liknenende. Jeg ønsker at disse skriveriene skal være tilgjengelige på internett.

M: Tror jeg at bloggingen kan komme i konflikt med mitt virke som komiker?

M: Næh.

M: Jeg er ikke det minste bekymret for det?

M: Vel, siden jeg stilte det spørsmålet må nok tanken ha streifet meg, men jeg tror ikke det blir et problem. Så lenge jeg ikke skriver om mine egne vitser, og forsøker å forklare dem.

M: Men er det ikke det jeg har aller mest lyst å skrive om?

M: Jo, forsåvidt. Jeg får bare slåss hardt mot de impulsene.

M: Vil jeg bruke bloggen min til å opparbeide meg en posisjon som en bitter komiker som forteller nye komikere at de ikke har noe nytt å komme med?

M: Jeg håper at innen jeg blir så gammel og grinete, vil blogg være et fullstendig utdatert medium som ingen leser lenger.

M: Men er det ikke det jeg har nest mest lyst å skrive om?

M: Jo, forsåvidt.

M: La meg stille spørsmålet på en annen måte: Hva tror jeg hadde skjedd dersom Lars Mjøen i alle år hadde hatt en blogg?

M: Jeg ser hvor jeg vil hen, og skal garantere at jeg skal ha dette i mente mens jeg skriver.

M: Jeg blogget en del før jeg begynte å jobbe som komiker. Har jeg forandret meg som skribent siden den tiden?

M: Ja, det håper jeg. Det er jo over 3 år siden. Jeg er kanskje litt mindre pompøs. Dessuten håper jeg at jeg har blitt flinkere til å skrive, og at jeg bruker færre adjektiver.

M: Til slutt: Er jeg klar for fem kjappe?

M: Ok.

M: Mitt første ligg, hvem var det med?

M: Det vet jeg utmerket godt at ikke er så greit å snakke om. Hun lever jo i dag, og jeg vil ikke brette ut andres sex-liv på den måten.

M: Ok, men var det godt?

M: Egentlig ikke. Det gikk ganske fort. Jeg må innrømme at det var spennende, men jeg var for full til å nyte det.

M: Min første seksuelle fantasi?

M: Jeg ønsker egentlig ikke snakke så mye om den, heller. Den er for rar til at jeg vil dele den.

M: Hvis jeg havnet på en øde øy, og fikk ta med meg en person som jeg kunne ligge med, som ikke var min samboer, hvem ville det vært?

M: Det kommer jeg selvfølgelig ikke til å svare på.

M: Jeg hadde en seksuell drøm i natt, kan jeg fortelle litt om den?

M: Det var da veldig mange spørsmål om sex. Har jeg ikke et til som ikke har med sex å gjøre?

M: Yndlingsfarge?

M: Vet ikke.

Reklamer

DET POLYFONE MENNESKET – En lesning av Anders Johansens forfatteskap i lys av hans privatliv.

anders_johansenForrige helg ble min far hedret av UiB med et seminar på Litteraturhuset i Bergen. Jeg fikk æren av å avslutte den lange rekken av foredragsholdere som bl.a. inneholdt Thomas Hylland Eriksen, Frode Molven, Peter Larsen og Johan Tønnesson. Du kan lese mer om det her: http://www.uib.no/infomedia/42872/underveis-anders-johansens-60-%C3%A5rs-markering

Arrangementet var arrangert av eminente Jens Kjeldsen og Lars Nyre, og var både hyggelig og interessant. Jeg sa omtrent dette (OBS. Dette er bare forståelig for de som har litt kjennskap til min fars tenkning og/eller privatliv. Helst begge deler):

Mitt navn er Markus Gaupås Johansen. Kort om min bakgrunn: Jeg har gjort feltarbeid på Anders Johansen i 33 år. Det har i stor grad dreid seg om deltagende observasjon, men også en del diskursanalyse og maktanalyse.

Jeg skal ta for meg Anders Johansens forfatterskap, og jeg skal da snakke fra mitt fagfelt: Nemlig Anders Johansens privatliv. Jeg vll argumentere for at hvis man leser Johansens privatliv som tekst, vil det kunne kaste nytt lys over hele hans forfatterskap.

Jeg skal altså være både Anders Johansen-kritiker og Anders Johansens sønn. Som dere skjønner, opererer jeg med det utvidete sønne-begrepet.

Jeg har valgt å kalle foredraget:

DET POLYFONE MENNESKET – En lesning av Anders Johansens forfatteskap i lys av hans privatliv.

Jeg vurderte også lenge andre titler. Titler som uttrykker en problemstilling. Blant annet:

«All verdens tid?» «Gratie?» «Grammatikk i håret?»

Men jeg velger altså å benytte meg av en modell som er utviklet av Mikhail Bakthin for å lese det han kaller polyfone verk. Altså verk hvor det finnes mange selvstendige, og ofte motstridende verdensanskuelser.

På 80-tallet var Johansen svært opptatt av tid som fenomen. Spesielt av forholdet mellom den moderne tidsopplevelse og den tradisjonelle tidsopplevelsen. Blant annet forsøkte han å nyansere den klassiske modellen som sier at vi i dag opplever tiden linjært, mens de i primitive samfunn opplever tiden sirkulært. På et tidspunkt introduserte han ideen om at man i primitive samfunn opplevde tiden punktvis. Altså som punkter i et rom.

Det er grunn for å hevde at Johansens egen opplevelse av tiden, har vært avgjørende for å kunne utvikle nettopp en slik ide. Jeg hevder ikke at Johansen opplever tiden punktvis. Jeg hevder at han opplever den rykkvis. La meg underbygge med et eksempel fra mitt feltarbeide. Jeg har i denne anledning forsøkt å gjøre notatene mine tilgjengelig for et bredere publikum ved bl.a. å skrive dem om til presens.

For noen år siden, like før jul, er jeg hjemme hos informanten. Min kollega Sturle Vik Pedersen er innom for at vi skal arbeide litt. Informanten oppdager Pedersen, idet Pedersen er på vei til å gå, og informanten blir tydelig munter. «Har du dårlig tid, eller vil du ha en kopp kaffe, Sturle?», spør han, og inviterer oss inn på kjøkkenet sitt.

Der inne lager han det han omtaler som espresso, mens han forteller om sine daglige gjøremål. På et tidspunkt tilbyr han seg å kjøre Pedersen hjem, siden informanten skal inn til byen for å utveksle noen julegaver. Tonen kan karakteriseres som avslappet og gemyttelig. Informanten serverer så kaffen, før han ser raskt på klokken og gisper. «Nå må vi gå.», uttaler han, og tømmer så hele kaffekoppen i en slurk. Han er allerede sent ute til julegaveutvekslingen inne i byen. Hverken undertegnede eller Pedersen rekker å røre den nytraktede kaffen.

Vi skyndter oss etter og hopper inn i bilen, hvorpå informanten rykkvis kjører ut av oppkjørselen og utover mot Lønborg. Formen på samtalen kan også betegnes som rykkete. Store sprang fra anekdoter om 1814 til småprat om julegavehandling. Midt i en setning om Wergelands forhold til alkohol og slåssing, stopper informanten opp, tar seg til pannen og utbryter: «Faen, julegavene!»

Pedersen må så gå av i veikanten et sted i Sandviken, siden informanten ikke har tid til å kjøre ham til døren. Informanten må nemlig hjem igjen til Eidsvåg og hente julegavene han skal overrekke sin venn.

Spør man Anders Johansen hvorfor han serverte kaffe til min venn når vi hadde så dårlig tid, vil Johansen stille seg uforstående til en slik problemstilling. «Men vi hadde jo ikke hastverk da jeg ba ham på kaffe», vil han svare. I Anders Johansens verden, begynte hastverket først da han forlot komfyren og gikk mot kjøkkenbordet for å servere kaffen.

Vi ser altså at Anders Johansens opplevelse av tid er nært beslektet med en tradisjonell, eller primitiv tidsopplevelse. Det er kanskje denne egenskapen som har gjort ham særlig følsom overfor ulike opplevelser av tid og rom, og som har vært et viktig grunnlag for hans teorier om tid.

Men der innfødte australiere opplever tiden som mange punkter i et landskap, opplever Johansen tiden som mange hastverk i et landskap. Hastverk blir i Anders Johansens privatliv markert ved en hånd opp til pannen. I denne gesten forenes både den tradisjonelle og den moderne tidsopplevelsen. Vi kan si at tidens effekter har blitt kroppsliggjort. Den er blitt, det jeg vil kalle, taus panikk.

Som fagperson er Johansen svært tolerant overfor ulike måter å forholde seg til tiden på. Den ene er ikke bedre enn den andre, vil han si. Alle måter å forholde seg til tiden på, har sine fordeler og ulemper. Som privatperson derimot, er han ikke like tolerant. Hadde man utgitt Anders Johansens private produksjon om tid, måtte teksten ha fått tittelen «Tålmodighetens tynne tråd». I Anders Johansens privatliv må ting skje NÅ.

Hvis vi inkluderer Anders Johansens privatliv i hans forfatterskap om tid, ser vi at forfatterskapet straks blir mangetydig. Han forfekter ikke en sannhet, men flere likeverdige sannheter. Dessuten viser han oss flere  former for tidserfaring. Og det er i konflikten mellom disse sannhetene og disse opplevelsene av tid at forfatterskapets energi oppstår.

Videre har Anders Johansen skrevet essay-samlingen Gratie. Gratie er et begrep som forsøker å gripe den opplevelsen av ynde som kan intreffe, tilsynelatende tilfeldig, mens vi diskuterer med en venn, eller spiller sjakk eller musikk. Det er erfaringen av at alt plutselig klaffer. Du formulerer deg med ett veldig godt, eller spiller vakrere på gitaren enn du noen gang har gjort. «Flyt i forhold til totalsituasjonen», som teoretikeren Per-Mathias Høgmo kaller det.

Men selv om Johansen er opptatt av de samme tingene som utgjør filosofien til Norges nye landslagssjef, var det lite som minnet om Gratie da Johansen selv virket som fotballtrener. Som trener var han tettere opp til Drillo. Blant annet plasserte Johansen den på laget som skøyt hardest i mål, og den som løp raskest opp på topp. Dette medførte at hver gang keeper fikk ballen, hadde laget en farlig målsjanse, siden han bare skøyt ballen over hele banen, til den raske spissen som enkelt puttet den i mål. Det var ingenting ved den stilen som minnet om ynde.

Som motivator og lagleder var han enda mindre grasiøs. Hans actio var en blanding av Luis de Funes og Basil Fawlty.  Intens, nervøs og oppfarende. Da de to backene på laget begynte å kaste steiner på hverandre midt under en kamp, tror jeg Johansen mistet sine siste rester av ynde, sammen med sine siste rester av hår.

Det mest slående for alle som har levd tett innpå Johansen og lest bøkene hans, er imidlertid hvor postivt han omtaler tv-mediumet i flere av hans tekster. Privat er han langt mer konservativ i sine analyser av programmene som går på idiot-boksen, som han kaller den. I Gratie er fjernsynet en kilde til intellektuell motstand, mens det privat er en kilde til intellektuell drittslenging. Også stilmessig skiller tv-titteren Anders Johansen seg fra medieviteren Anders Johansen. Som tv-titter er han distansert og kald, med utstrakt bruk av ironi og sarkasme.

Anders Johansen lever gjennom mange intense øyeblikk. Hans metode er en rykkete fenomenologi. En slags avansert Zen-buddhisme hvor tilstedeværelsen går til plutselige angrep. Enten som akutt hastverk og forglemmelse, eller som akutte kriser på fotballbanen og i julehandelen.

Ved å lese hans privatliv som en del av hans forfatterskap, kommer det altså et dialogisk forfatterskap til syne – et verk som hele tiden diskuterer med seg selv, og som motsier seg selv.

Til sist vil jeg påpeke at erfaringen av å bli bestefar har gjort den private Johansen noe mer tålmodig og mindre rykkete i sin tilnærming til verden. Han er tilstede i øyeblikket noe lenger enn i bare noen korte øyeblikk. Slik sett nærmer han seg den litterære Anders Johansen. Det er i stor grad min nevøs fortjeneste. Og jeg har nylig gjort noen undersøkelser som bringer til torgs helt ny kunnskap om Anders Johansens privatliv. Jeg kan nemlig i dag fortelle at han med all sannsynlighet skal bli bestefar på nytt. Hans svigerdatter, og min samboer, Trine Lise Gamslett er nemlig gravid. Så da gjenstår det å se hvordan dette i framtiden vil påvirke Anders Johansens polyfone livsverk.

PS. Slutten ble litt amputert under framføringen av at jeg fikk en uventet klump i halsen.


Hva jeg ville ha svart Eia/Elster

Noe av det bedre med Hjernevask, var at programmet tvang fram en diskusjon om emner hvor partene fram til da satt og diskuterte i hver sine leire. Deler av kjønnsforskningen, som også jeg har irritert meg over for slapp og vag tenkning, ble tvunget til å svare for seg. Dessverre måtte kjønnsforskerne kvesse tankene sine mot tilsvarende slappe tanker fra konservative evolusjonspsykologer.

I et annet liv skulle jeg gjerne laget en oppfølger hvor jeg tok med meg kamera og gikk til evolusjonistene først. Da kunne jeg spurt forskerne bak denne elendige studien om hvorfor gutter foretrekker blå, og jenter foretrekker rosa. De ville svart noe om at det skyldes urtilværelsen på savannen hvor menn gikk på jakt og kvinner sanket bær og frukter. Deretter ville jeg tatt flyet hjem til Norge hvor Jørgen Lorentzen enkelt kunne påpekt at fram til ca andre verdenskrig, var rosa ansett for å være en maskulin farge, mens lyseblå var en feminin farge. Slik har det vært i hundrevis av år.

Pierre Bourdieu philosopherEia og Elsters utfordring i Morgenbladet likte jeg derfor mye bedre, fordi utfordringen kom fra en som var på samme planet som dem han kritiserte. Dette førte til en god diskusjon om Pierre Bourdieu.

Også her tvinger Eia forskerne til å tenke gjennom grunnleggende sider ved egen forskning. Utfordringen tar utgangspunkt i Jon Elsters gamle kritikk av Distinksjonen, og ble formulert som en eksamensoppgave med følgende to spørsmål:

(1) Hvordan kan en strategi være ubevisst?
(2) Hvordan kan handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger?

Den beste besvarelsen fikk 100 000 kr fra Harald Eias egen lomme.

Jeg var selv involvert i mange diskusjoner som dette da jeg var student. Spesielt i de tidlige årene. En slik erfaring tror jeg er ganske vanlig for de fleste andre som har studert slike spørsmål: Samtidig med at man begynner å danne seg en mening om de grunnleggende spørsmålene, begynner man å gå lei av å diskutere dem. Mye handler nok om at slike diskusjoner er krevende. De handler ofte om alt på en gang. Finnes det en sannhet? Hva er objektivitet? Er kategorisering, i seg selv  en autoritær handling?

Det er i grunnen et privilegium å i det hele tatt gi rom til slike grunnleggende fagdiskusjoner. De krever mye tid. Både lesingen, tenkingen og diskusjonene fordrer det Bourdieu kaller «ødsling av tid». En slags luksus som ofte bare er forbeholdt unge studenter uten krav fra familie, arbeidsgiver eller kroppslige behov som nattesøvn.

På et eller annet tidspunkt må man jo gjøre noe annet enn å diskutere de evige spørsmål. Noen må f.eks. begynne å forske, og disse noen går da hver til sitt forskningsfelt hvor de baler med helt andre spørsmål. Dette er jo spørsmål som har en forbindelse med de grunnleggende spørsmålene, men denne forbindelsen er som regel tilslørt eller utydelig.

Spesielt er det slik med en mann som Bourdieu. Han diskuteres ferdig en gang i studietiden. Etterpå velger man å tenke og forske i forlengelsen av ham,  eller man velger å ikke forholde seg til ham.

Pierre-Bourdieu-coverJeg var en av dem som ble fullstendig betatt av dette enorme, rike og avslørende reisverket av en filosofi. Jeg følte Bourdieu var relevant i alle diskusjoner. Analysene kastet nytt lys over alt jeg opplevde, leste og så. Skuffelsen var derfor stor da jeg oppdaget hvor lettvint mange forelesere avfeide den franske sosiologen.

Min første veileder på master (som jeg rømte fra) sa noe i denne gaten, da jeg la fram det jeg hadde tenkt å skrive om: «Vel, du må huske på at Bourdieu skriver om Frankrike på 1960-tallet. Situasjonen i Norge i dag er en helt annen». Noe han selvfølgelig hadde helt rett i, men det lå så mye mer i denne formuleringen enn et nødvendig forbehold. Han mente Bourdieu var ubrukelig, fordi funnene ikke lot seg overføre. Selv om jeg viste ham ferske statistikker om sammenhengen mellom utdannelsesnivå og kunstinteresse, var han ikke særlig interessert. Han var ferdig med den diskusjonen.

Jeg husker at jeg var sjokkert. All statistikk, filosofi og alle dybdeintervjuer som utgjør grunnlaget for Bourdiues sosiologi ble ganske enkelt oversett. På meg virket det nesten skjødesløst å ikke forholde seg til et så massivt argument.

Sannsynligvis har dette noe å gjøre med at det er ubehagelig å forholde seg til dette argumentet. Det tar sikte på å avsløre alle. Selv de som forsøker å forholde seg fordomsfritt til smaksheirarkiene i samfunnet, blir avslørt. Det er også en strategi, hevder Bourdieu. De sikreste estetene kan bevege seg uanstrengt mellom høy- og lavkultur uten å fremstå som kulturelle barbarer. Faktisk er det de som kan kunsten å ikke spille spillet, som spiller det best.

Mange har irrirert seg over den såkalte pop-sosiologien, hvor synsere og reklamefolk turnerer overforenklet Bourdieu-filosofi. Jeg kan, til en viss grad, være med på den irritasjonen, men jeg er mye mer irritert over de overforenklede innvendingene mot Bourdieu. Det har blitt altfor lett å ikke forholde seg til Bourdieu. I masteren brukte jeg mye tid på å imøtegå de vanligste innvendingene, som stort sett går på at Norge er et egalitært samfunn hvor kunst ikke fungerer som et distinksjonsmiddel. Denne myten er seiglivet, til tross for at undersøkelser av folks kultuvaner viser den samme tendensen i Norge som Bourdiues undersøkelser viste.

Selvfølgelig er ikke nordmenns kultuvaner nøyaktig de samme som de franske kulturvanene på 1960-tallet, men høykultur markerer klasse og posisjon i samfunnet, også i dagens Norge. DNs spalte På nattbordet, hvor man forsøker å avsløre næringslivslederes manglende kulturelle dannelse, er et godt eksempel på at disse mekanisme virker i Norge. Spalten hadde aldri fungert dersom det ikke fantes hva Bourdieu kaller en «legitim smak». Altså en smak som oppleves som mer høyverdig, og som folk som ikke besitter den, føler seg underlegne i møte med.

Innvendingene til Elster er imidlertid av en helt annen art enn slike myter. De går til kjernen av sosiologiske metode- og teoridiskusjoner. Dessuten gir Elster Bourdieu rett i mye, og avfeier ham ikke i en håndvending, slik f.eks. min første veileder gjorde.

Imotsetning til i tilfellet med Hjernevask, fikk forskerne denne gang tid til å tenke seg om. Det var ikke en listig felle, men en reell faglig utfordring. Videre, og kanskje viktigere, utfordret man en langt mer robust og gjennomtenkt filosofi.  Kultursosiologien i kjølvannet av Bourdieu er solid. Det synes jeg svarene som kom, er et prov på.

Jeg hadde selv god lyst til å svare på utfordringen. Hovedsakelig av to grunner. 1. Jeg trengte penger raskt, omtrent 100 0000 for å betale restskatt. 2. Jeg har brukt store deler av livet mitt på å sette meg inn i denne tenkningen, og jeg mente at innvendingene var urimelige. Jeg var uenig med Elster.

Av en eller annen grunn sendte jeg aldri inn noe. Kanskje jeg ikke turte. Kvelden før fristen satt jeg med noen notater som jeg syntes var gode, men i bakhodet hadde jeg et bilde av at jeg var den eneste som kom til å sende inn noe, og at hele landet satt og analyserte hver eneste lille setning. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke hadde nok tid til å gi et skikkelig svar. Jeg burde bruke noen dager på det, hvis jeg skulle sende inn noe. Og de dagene hadde jeg ikke.

Vinnerartiklen var langt unna det jeg selv hadde villet skrive, og argumenterte langs helt andre linjer enn hva som ville falt meg inn. Den var en rar blanding av snusfornuftig (nesten skoleflink) og original. Jeg forstår hvorfor den vant, selv om jeg personlig var mer begeistret for artikkelen til Magne Flemmen, som ble nummer 2.

Flemmens tekst, som var Annick Prieurs favoritt, tok for seg akkurat de momentene jeg selv ville ha tatt opp. Den nektet å godta forutsetningene for innvendingene, og jeg syntes den argumenterte godt for det.

Å lese «ubevisst strategi» så bokstavlig som Elster gjør, mener jeg er en dårlig lesning. Selvsagt har han rett i at strategier ikke kan være ubevisste, men det er jo nettopp det paradoksale ved dette uttrykket som gjør det så interessant. Det er et retorisk grep for å vise at våre ubevisste handlinger har noe strategisk over seg.

Som Magne Flemmen også påpeker,  Bourdieu har flere slike paradoksale og virkningsfulle begrep. Blant dem, det kanskje aller mest kjente: «kulturell kapital». Begrepet peker på at kulturen også har noen sider som minner mye om det økonomiske feltet.

(Faktisk syslet vi på kontoret en stund i sommer med en 5080-overskrift: Eia og Elster med ny utfordring: Vil gi 100 000 til den som kan fremvise en kulturell kapital-seddel. Evt Den som kan kjøpe noe i butikken med kulturell kapital).

Kulturell kapital har festet seg fordi det sier noe kontraintuitivt. Det er paradoksalt, og derfor interessant. Det har hatt gjennomslagskraft, ikke fordi det er så presist, men fordi det er godt sagt. Det sier noe vesentlig om det kulturelle feltet som vi vanligvis ikke tenker over eller ser. Jeg vil si at det er en svært lite humørfylt lesning av Bourdieu å lese slike begreper så bokstavlig.

Ubevisst strategi er i samme gate som «evolusjonær strategi». Ingen art har en klar bevissthet om hvordan den skal føre genene sine videre. Det er et artig uttrykk som anskueliggjør noe. Samme med Richard Dawkins bok «The Selfish Gene». Det er nettopp det paradoksale ved tittelen som gjør at vi hører etter. En norsklærer ville kalt det et språklig virkemiddel.

Ubevisste strategier er forvørig et begrep som er eldre enn Distinksjonen. Vi finner det også i Freuds psykoanalyse, som har mange likheter med perspektivet i Distinksjonen. Bourdieu omtalte ofte sitt arbeide som en psykonanalyse for samfunnet. Som i psykonanalysen, er målet å bli klar over hvilke andre krefter enn de man selv er bevisste, som legger føringer for ens handlinger.

Ellers synes jeg både vinnerartiklen og nummer to-artiklen godt viser hvordan ubevisste handlinger inngår i mønstre som har et tydelig strategisk preg. Jeg hadde tenkt å sammenlikne disse kulturelle strategiene med tilegnelsen og praktiseringen av dialekter og sosiolekter. Idéen var å vise hvordan man i noen sammenhenger fremhever eller legger av seg de mest tydelige kjennetegnene på sin egen bakgrunn når man snakker.

Dessuten ville jeg ha pekt på dette sitatet fra Harald Eia, som han ga til Morgenbladet i forbindelse med lanseringen av Elsters Utfordring.

«Da vi satt der på Blindern, så visste vi jo at Elster var en betydelig størrelse, men han var ikke i Norge. Og som studenter klassifiserte vi det på en eller annen måte som en litt snever og amerikansk og positivistisk og kald posisjon, versus det åpne og antipositivistiske som vi selv stod for. Vi ryddet litt på den måten, selv om det var noe ved innvendingene som skurret. Det var noe i meg som tilsa at dette var en utilfredsstillende løsning.»

Hvis ikke dette er tett på en ubevisst strategi, så vet ikke jeg. Dette er Eia som ser tilbake på sine mer eller mindre bevisste handlinger som student, og leser dem inn i en større strategi. Det var noe som skurret, men Elster ble klassifisert som kald positivist for at han ikke skulle true den antipositivistiske posisjonen Eia og hans medstudenter stod for. Om Harald Eia er en frafallen bourdianer, fortsetter han i alle fall å se verden med et bourdiansk blikk. Handlingene settes raskt inn i samfunnsmessige og kulturelle kamper.

Til den andre delen av utfordringen, har jeg ikke så mye å legge til. Her synes jeg Flemmen og vinneren Olav Elgvin svarer utfyllende og godt. Også på dette punktet, leser nemlig Elster Bourdieu dårlig. Hadde Bourdieu vært en ren funksjonalist, hadde Elsters innvending vært rammende. Selvfølgelig kan ikke handlinger forklares av sine utilsiktede virkninger.

Men, som det påpekes til det kjedsommelige i forord og annen litteratur om Bourdieu, er perspektivet vel så mye fenomenologisk. Samfunnets kultur og dets kulturelle kamper, blir kropsliggjort og nedfelt f.eks. i bordmanerer, sosiolekter og dialekter. «Taus kunnskap» er det noe som heter. Flemmen kaller det pratisk bevissthet, et begrep som nok er et mer dekkende og presist begrep enn det sexy uttrykket «ubevisst strategi».

Til slutt vil jeg si noe om Elsters kritikk, som jeg mener er symptomatisk for veldig mye av kritikken mot Bourdieu. I sin anmeldelse av Distinksjonen skriver Elster:

«But there is more to art than this battle of clichés. When Bourdieu suggests that le style de vie artiste est toujours un défi lance au style de vie bourgeois,’ or that artists are typically out to épater le bourgeois’, he mistakes the accidental for the essential. Most artists most of the time create their works in order to convince fellow artists of the validity of their vision, although no doubt all artists some of the time and some artists all of the time struggle to liberate themselves from the preconceptions of their (largely bourgeois) environment. Again, for Bourdieu the ideal of simplicity in art can only be a strategy harnessed to the goal of distinction.»

Bourdieu forsøker ikke å si alt om en kunstners virksomhet. Han forsøker bare å si noe om de ubevisste strategiene som alle kunstnere benytter seg av. Grenseoppdragningsstrategier er ikke de eneste motivene for å bedrive kunst, det er Bourdieu klar over. Men det vedgår ikke saken. I alle fall ikke denne saken, hvor poenget er vise hvordan kulturelle preferanser blir til i kamp mellom ulike samfunssposisjoner.

Bourdieu beskyldes ofte for å være en reduksjonist. Innenfor humaniora er det en betegnelse som rammer. Da jeg skrev metodeoppgave på kunsthistorie i Oslo, skulle vi behandle tekst av Siri Meyer som gikk gjennom tre ulike kunsthistoriske metoder: Den biografiske metoden, den sosial-historiske og noe hun kalte mediumsdiskursen. Poenget til Meyer var at alle disse metodene var dårlig egnet som kunsthistoriske verktøy fordi de var reduksjonistiske. De sa noe, men ikke alt om produksjonen av et kunstverk. I alle fall ikke det vesentligste.

Det problematiske ved at disse metodene var reduksjonistiske, ble ikke nærmere forklart. Det var nok å påpeke at de var reduksjonistiske, og dermed uegnete.

Innenfor naturvitenskapen har imidlertid reduksjonisme en annen valør. «Den reduksjonistiske arbeidsmetode har vært en forutsetning for det meste av banebrytende, naturvitenskapelige oppdagelser», skriver Dag Olav Hessen i Hva er biologi. For meg var det en liten åpenbaring å lese, husker jeg. Som forsker må man velge perspektiv. Dette perspektivet sier ikke alt – kanskje til og med ikke det vesentligste om et fenomen. Det som er av betydning, er at perspektivet får fram noe. Jeg vil tørre å påstå at det er en klarere erkjennelse av at metodologisk reduksjonisme er en helt nødvendig del av forskningen innenfor naturvitenskapelig forskning, enn innenfor humaniora.

Slik Elster kritiserer Bourdieu for å overse det vesentligste ved kunstproduksjon, kritiserer Meyer kunsthistoriske metoder for det samme. Bourdieus tenkning kan med rette kalles reduksjonistisk, men den er en metodologisk reduksjonisme. For å vise at kunstproduksjon og bordmanerer inngår i et stort samfunnsmønster, må han holde seg til å omtale de sidene som faktisk inngår i dette mønsteret. Med andre ord må han overse veldig mye.

Derfor må man ikke tolke Bourdieu dithen at han mener folk går på utstillinger bare for å markere sosial tilhørighet. Det finnes motiver, som folk selv er bevisste, som er minst like viktige. F.eks. at de faktisk liker å gå på utstillinger. Bourdieu konsentrerer seg om de motivene som er ubevisste, eller bare delvist bevisste.

Eller fra et fenomenologisk perspektiv: Han viser hvordan noen lever liv som gjør det mulig for dem å like kunst, mens andre lever liv som former smaken på andre måter. Denne fenomenologiske tilnærmingen, er kanskje den mest interessante ved Bourdieu. Det livet du lever – hvor tungt arbeidet ditt er, hvordan foreldrene dine pratet til deg, hvilken status jobben din har – preger dine kulturelle preferanser.

Elster har tidligere sagt at han er besatt av klarhet. Kanskje er det nettopp fordi han er så besatt av klarhet at han ikke evner å lese Bourdieu skikkelig. Jeg tror det er noe av grunnen, fordi Bourdieu ikke lar seg klassifisere som en ren funksjonalist. Tenkingen er både fenomenologisk, funksjonalistisk og strukturalistisk. Dessuten benytter altså Bourdieu seg av paradoksale begrep som ubevisst strategi og kulturell kapital. Da kommer klarheten til kort.


Conan tar over Tonight Show, en ny æra i Late Night Talk innledes

Den store humorsaken i norske medier denne uken er at Hallo i uken (i hvert fall i sin nåværende form) skal avvikle sin siste sending på lørdag. Dette er blitt behørig dekket i de fleste medier. I USA er det en minst like stor begivenhet når Conan O’Brien i dag tar over ”The Tonight Show”. Historien om de amerikanske talk showene er historien om etterkrigstidens populærkulturelle landskap. Les resten av dette innlegget »


Røde Kors – et barn av kapitalismen

 

Velazquez, The Surrender of Breda - 1625

Velazquez, The Surrender of Breda - 1625

Røde Kors fyller 150 år i år. På mange måter er Røde Kors et tegn på vår moderne form for humanitet. Les resten av dette innlegget »


Just in: Etikk er siste skrik i kunsten

Den norske kunstneren Bjarne Melgaard har vært et hot topic denne uken. Interessant nok ikke på grunn av et kunstverk noen har sett, men fordi han ble presset til å moralsk forsvare en serie som er under produksjon. På NRKs kunstprogram, Safari, snakket Melgaard om sin neste utstilling som tar utgangspunkt i bilder hentet fra et blad for pedofile menn. Ett utsagn fra programmet har vakt stor debatt i kunstmiljøet, og det er Melgaards påstand om at kunstneren ikke har noe etisk ansvar.

Kunstnere har ofte et lite reflektert forhold til det de holder på med. Mange av dem jobber på ren intuisjon og mangler gjerne ordene til å formidle godt på annen måte enn gjennom nettopp kunst. Kunstnere er også såpass tett på sine egne verk at de som regel aldri oppnår den kritiske distanse som er nødvendig for å analysere. Litteraturviter Paul Ricouer hevder han bevisst unngår å lese romaner fra nålevende forfattere. Alt for mange ganger har han blitt skuffet over å samtale med forfattere bak bak bøker han er glad i. Men det er jo nettopp dette fenomenet som gjør at kunsthistorikere og kritikere får jobber. At kunstnere sier dumme ting om sine egne verk bør ikke overraske noen, men man kan likevel diskutere Melgaards utsagn for det det er. For det er ikke et unikt synspunkt i kunstverden.

Les resten av dette innlegget »


Twitter og klasse

 

(flickr.com/mfilej)

(flickr.com/mfilej)

Først en god nyhet: Min gode venn Gaute har begynt å blogge igjen, og denne gang har han begynt å skrive om det han tenker. Dette er godt nytt for alle som er på utkikk etter norske blogger med substans. Han siste innlegg, om twitter, har inspirert denne bloggposten. Les resten av dette innlegget »